Sommeren 1967 topper det meste seg med Summer of Love i San Francisco og populærmusikkhistoriens viktigste festival i Monterey. Men det skjedde historiske saker også på andre siden av havet.
It was twenty years ago today
Det blir kanskje diskusjonen om høne eller egg. Men selv om denne artikkelen har en amerikansk grunnlinje er den populærmusikkhistoriske fremste happeningen i 1967 knyttet til England, nærmere bestemt Abbey Road studioet i nordvest London. Ingen plater har inntatt en mer sentral posisjon i historien enn Beatles’ Sgt. Peppers Lonely Heart Club Band, utgitt midtsommers 1967. Og plata var en respons på mye, ikke minst den kreative tautrekkingen mellom Paul McCartney og Brian Wilson beskrevet i artikkelen .
Sgt. Pepper ble vel litt fantasifylt formulert den britiske invasjonens tilsvar på den amerikanske motoffensiven. Albumet blir av mange betegnet som populærmusikkens første konseptalbum, og stilistisk har det mange trekk av den kommende periodens estetiske psykedelia i populærmusikken. Låtutvalget rommer i beste Beatlesstil et stort mangfold, og plata står også som en milepæl hva gjelder mange tekniske nyvinninger. Ikke minst gjelder dette lydkvalitet, ettersom teknikerne for første gang tok i bruk Dolby støyreduksjonssystem.
Fra The Village til Haight-Ashbury
USA våknet etter hvert til live igjen etter å ha blitt liggende litt i koma etter all motgangen ved overgangen fra 50- til 60-tallet. USA opplevde ved inngangen til det nye tiåret en renessanse i forhold til populærmusikkens rurale røtter, noe som i møte med den sentraliserte og kommersialiserte industrien blant annet førte til begrepet urban folk. En sjanger som ble sentral i denne fornyelsen var den radikale visesjangeren, for eksempel representert ved artister som Woody Guthrie og Pete Seeger. Sistnevnte var en av mange som fant sin arena i New York, nærmere bestemt i miljøet rundt bydelen Greenwich Village. Hit kom også Bob Dylan i 1961.
Dylan var sammen med blant andre Joan Beaz først og fremst en tolker av andres låter, men etter hvert utviklet han en av rockens mest omfattende karrierer basert på eget stoff. Dylan var på 60-tallet det kanskje klareste bindeleddet mellom urban folk og moderne rock. Han vandret mellom det akustiske og det elektriske (ga i nøkkelåret 1967 ut det kritikerroste, akustiske albumet John Wesley Harding etter å ha gitt ut tre elektriske album), og blir stående som den viktigste premissleverandøren til det vi kan forstå som en folkinspirert linje i populærmusikkens utvikling ut over 70-tallet.
I disse episodene fra serien "Popens historie" har programleder Finn Bjelke fokus på protestviser og Bob Dylan.
Del 1:
Del 2:
Men også på den amerikanske vestkysten skulle en bydel få stor betydning som base for utvikling som ikke minst påvirket populærmusikken. Haigh-Ashbury i San Fransisco er kjent berømt som området hvor hippiebevegelsen blomstret på sitt heftigste, og klimakset knyttes gjerne til nettopp sommeren 1967, eller The Summer of Love. Studenter og ungdom strømmet til området under kjærlighetssommeren, og voksende ruskultur og "rocka" livsstil preget miljøet. Oppmerksomheten fikk etter hvert mange kusntnere, musikere, forfattere etc. til å bosette seg i området. Viktig grunnlag for aktivitetene denne sommeren var happeningen "The Human Be-In" som ble arrangert i Golden Gate Park januar samme år. Her opptrådde sentrale San Francisco-band som Greatful Dead og Jeffersson Airplane sammen med hippieideologer som Alan Ginsberg og Gary Snyder, en kobling som skulle få stor betydning for populærmusikkens plass i hippiekulturens videre utvikling.
Hippiekulturens påvirkning på populærmusikken førte, på kort sikt i alle fall, til økt kulturet mangfold og samfunnsmessig bevissthet i et fra før rocka rammeverk. Fornyelse av en allerede grunnleggende rockideologi vil kanskje noen hevde. Et svermerisk sidespor og forsøk på intellektualisering av lysky omgang med dop og destruktiv livsstil påstår andre. Psykedeliske visjoner kom i alle fall bredt til uttrykk, i for eksempel klesmoter, farger, platecovre, livsstil, rus, kunstneriske collager, lysssetting live, kreativ bruk av studio, produskjon og sound. Populærmusikkutøveren orienterte seg vekk fra den kommersielle håndverkerrollen og over i et selvbilde som kunstner og bohem, en dreiing som gir klare assosiasjoner til den romantiske kunstneren på 1800-tallet. Sentralt for hippiebevegelsen var også engasjement i et utvalg politiske nøkkelsaker, med den amerikanske krigføringen i Vietnam som selve spydspissen.
Flere klipp fra "Popens historie", denne gang med fokus på San Fransisco, hippier og Woodstock.
Del 1:
Del 2:
Festivalene
Musikkfestivaler var ikke noe nytt på 60-tallet, ei heller knyttet til populærmusikk. Tiåret bød derimot på noen viktige og avgjørende festivaler i forhold til artistgjennombrudd og sjangerutvikling. Newport Folk Festival er et slikt eksempel. Festivalen var arenaen hvor Bob Dylan tok steget fra det akustiske til det elektriske da han i 1965 opptrådte med The Paul Butterfield Blues Band, til stor ergrelse hos publikummere som mente han med dette hadde sviktet folkemusikkens renhet. Dylan hadde flere ganger tidligere gjort suksess på samme festival med akustiske innslag.
Satt inn i et en hippiekontekst var musikkfestivalen nært sagt den perfekte arena for utforldelse. Mange mennesker sammen, flowerpower i ordets rette forstand og sterke fellesskapsopplevelser (gjerne knyttet til fri flyt av rusmidler) var et ideelt utgangspunkt for å leve annerledeslivet hippiene fantaserte om. 60-tallets historisk mest kjente festival fant sted sommeren 1969, da Woodstockfestivalen under mottoet ”Three days og peace, music and love” samlet omkring 500 000 tilskuere i byen Bethel, New York. Kjent er også Altamont Free Concert desember samme år, en spesiell festival ettersom The Rolling Stones stod som en av arrangørene.
Og kanskje finner vi noe av ånden fra slutten av 60-tallet levende også på 2000-tallet, nettopp gjennom musikkfestivalene? Fenomenet har nemlig tålt tidens tann på en imponerende måte, og mens platebransjen stadig må kompromisse i tvekampen med internett strømmer folk til musikkfestivalene for å opplevene musikk i levende live. Og kanskje selger hippoeideen om den store sammenkomsten hvor fred og kjærlighet få stå i sentrum litt ennå, snart et halvt hundreår etter Woodstock? Sjekk for eksempel tittel, visjon og visuell utside på denne festivalen, som er en av Nord-Europas største.
Den spesielle festivalen i Monterey
Den viktigste festivalen rent populærmusikkhistorisk fant derimot sted midt i det spesielle året 1967, nærmere bestemt 16.-18. juni i Monterey.. På mange måter ble dette Los Angeles-områdets tilsvar på San Fransiscos Human Be-In. Det spesielle ved Monterey Pop Festival er at den representerte karriereavgjørende opptredener for en rekke artister. Jimi Hendrix gjorde sin første store USA-konsert her, Otis Reading (som døde bare måneder senere) gjorde en av sine nøkkelopptredener for et hvitt dominert publikum og sist men ikke minst bød festivalen på en av Janis Joplins første opptredener for et større publikum, som vokalist i bandet Big Brother & The Holding Company. Monterey Pop Festival hadde blant andre medlemmer fra så vel Beach Boys og Beatles i den kunstneriske ledelsen. Programmet innehold en mix av blant annet folk, blues, jazz, soul, RnB og psykedelisk rock, fremført av artister fra fire ulike verdensdeler.
Man kan trygt si at Monterey satte standard for de kommende festivalene. Og noen øyeblikk satte populærmusikken inn i perspektiv av de sjeldne. Fargede, Seattlefødte Jimi Hendrix opplevde å måtte reise til Europa og RnB-influerte London for virkelig å finne sitt uttrykk som utøver. På Montereyfestivalen gjør den utflyttede (og hjemvendte) afroamerikaneren cover av "Like A Rolling Stone" av Bob Dylan, euroamerikaneren med jødisk/ukrainsk slektstre. Henger du med? Du kan i alle fall nyte fremførelsen på, etter artikkelforfatters mening, et av øyeblikkene der rockens historie står stille.
Og siden vi er inne på miksen Dylan/Hendrix, her kan du se Hendrix i Dylanlåta All Along The Watchtower fra albumet John Wesley Harding som Dylan ga ut nettopp i 1967. Dette er en låt nært sagt "alle" har gjort cover av. Foruten Hendrix er Neil Young, Greateful Dead, Bryan Ferry, U2 og Pearl Jam er noen eksempler.
Her et annet eksempel fra Spotify:
Hippiebevegelsen forgår, estetikken består
Mye av den i alle fall. For i et studie av populærmusikkåret 1967 er det naturlig å peke på trekk av det som skulle bli populærmusikkens psykedeliske og avantgarde stilretninger. Nå var ikke dette direkte nytt i 1967, men flere banebrytende album ble utgitt dette året. Allerede omtalte Sgt. Pepper er selvsagt et av disse, og et annet britisk nøkkelalbum er Pink Floyds debut ”The Piper at the Gates of Dawn”. I USA kan nevnes for eksempel Jefferson Airplanes ”Surrealistic Pillow”, The Velvet Undergrounds ”Velvet Underground and Nico” og The Doors’ selvtitulerte debutalbum. Alle disse platene eksemplifiserer et kunstuttrykk som søker nye og mer radikale retninger enn det populærmusikken så langt hadde gjort, og de nevnte bandene skulle på hver sin måte inspirere populærmusikkens eksperimentelle og progressive linje i årene som fulgte.
Disse tendensene overlevde altså sin samtid, hippiebevegelsen gjorde det ikke. Det blir nesten litt selvironisk å følge historien til Haigh-Ashbury videre etter kjærlighetssommeren, og fortellingen gir vel et bilde på hippiebevegelsens største dilemma; urealismen. Den store folketilstrømningen til San Fransisco generelt, og Haigh-Ashbury spesielt, førte til mange hjemløse, matmangel, betydelige narkotikaproblem og økende kriminalitet. Det hele avviklet egentlig seg selv, og 6. oktober markerte restene av miljøet sin egen "gravferd" med arrangamentet "The Death of the Hippie".
En utøver innen populærmusikken som gjorde sitt for å begrave den mer intellektuelle delen av hippiekulturen var multikunstneren Frank Zappa. Få artister behersket vel musikalske hippiefrukter som psykedelia og flørten med det avantgarde bedre enn nettopp Zappa på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet (først med sitt band The Mothers of Invention), men få var samtidig klarere i kritikken av bevegelsen. Albumet We're only in it for the money fra 1968 (som på coveret raljerer med nært sagt hellige Sgt. Peppers) og låta Who needs the Peace Corps er et både artig og tankevekkende eksempel på dette.
Trist epilog
Og så er det vanskelig å komme utenom et annet regnskap fra denne perioden i populærmusikken, nemlig artistene som døde så alt for tidlig grunnet livsførsel og rusmisbruk. I årene mellom 1969 og 1971 døde artister som Jim Morrison, Brian Jones, Jimi Hendrix og Janis Joplin, alle på grunn av stoffmissbruk. Et dystert vitnesbyrd om en av populærmusikkulturens baksider. Og dessverre, eksemplene fra overgangen mellom 60- og 70-tallet er ikke unike. Unge artister har jevnt og trutt forlatt rampelyset så alt for tidlig, og det kan virke som om det hviler en spesiell forbannelse over tallet 27. Alle artistene nevnt over døde 27 år gamle, noe som også skulle bli skjebnen til blant andre Robert Johnsen, Kurt Cobain, Richey Edwards og Amy Winehouse...
Populærmusikk og narkotika, må det henge sammen? Et spørsmål vi med rette kan stille oss, ikke minst sett i sammenheng med stoffet denne artikkelen omhandler. Dette klippet fra serien om popens historie har "Narkotika og Inspirasjon" som overskrift:
Oppgaver
