Sonatesatsform

Sonatesatsformen viste seg å bli et svært levedyktig komposisjonsprinsipp fra wienerklassisismen og langt inn i moderne tid. Formtypen gir komponistene rik anledning til å boltre seg i tematisk og motivisk arbeid. Her følger en studie av sonatesatsformen i første sats av Mozarts klaversonate K 576.

 White rose and piano, stock photo
Foto: https://www.colourbox.com/

De fleste komponister bruker mye tid på å finne den rette oppbygging på komposisjonen sin. I dag bruker vi ofte standardformer innen både jazz, pop og rock. Når kjellerbandet snekrer sammen en låt, er det ikke uvanlig å høre forslag om å legge inn for eksempel en bro (bridge) i en ny toneart for å:

  • unngå at låten blir for ensformig
  • å imøtekomme forventninger hos lytterne som er vant til at musikken skal ha slike vendinger.

Standardformer er i utgangspunktet hendige hjelpemidler i komposisjonprosessen, men kan også føre til at musikken blir forutsigbar. Derfor vil det alltid være interessant å se på, hvor strengt komponisten følger formskjemaet, og hvordan originale løsninger og brudd på forventninger kan være med på å heve produktets kunstneriske verdi.

Men for å oppfatte slike nyanser i musikken er vi nødt til å kjenne formens grunnleggende oppbygging. Det skal vi gjøre ved å presentere formskjemaet, og å se nærmere på Mozarts klaversonate K 576.

Dominico Scarlatti (1685-1757) la med sine sonater et viktig grunnlag for utviklingen av sonatesatsformen med sin bruk av såkalt binær form (todelt form). Denne enkle oppbyggingen som ellers ble brukt i f. eks. danseformene, går enkelt sagt ut på i en todelt form å arbeide seg fra tonika (T) til dominanten (D) i første del (A), og fra D til T i andre del (B) i dur. I moll går man vanligvis fra tonika til tonikas parallell. Ofte blir delene repetert.

Binær form

Binær form

Grunnstrukturen i en sonatesats er akkurat den samme. Men i tillegg til satsens harmoniske utvikling, ble komponistene mer og mer opptatt av det tematiske arbeidet, og som et klart skille fra barokkens affektlære fikk de sansen for å jobbe med kontrasterende temaer.

En sonatesats har to tydelige temaer som blir presentert i første del, eksposisjonen. Disse blir kalt hovedtema (HT) og sidetema (ST) og har ofte forskjellig karakter. I tillegg skapes en spenning mellom temaene ved at HT presenteres i tonika mens ST kommer i dominanten i dur og i tonikas parallell i moll. Denne spenningen føres videre i satsens neste del, gjennomføringen, som er komponistenes tumleplass, hvor de kan leke seg med motiver fra temaene i eksposisjonen og utføre raffinerte modulasjoner. Reprisen har som funksjon å utjevne spenningene og gi satsen en logisk avrunding. Derfor holdes denne delen hovedsaklig på tonika. Skjematisk kan dette framstilles slik:

Sonatesatsskjema

Sonatesatsskjema

I denne filmen går vi gjennom første sats av Mozarts klaversonate K 576. Underveis i filmen vil du hele tiden være orientert om hvordan Mozart forholder seg til sonatesatsens skjematiske oppbygging. (Vi anbefaler HD-oppløsning og fullskjermvisning.)

Oppgave

  • Drøft i hvilken grad Mozart gjør nytte av sonatesatsformen i 1. sats fra Symfoni nr. 16.