Fusion-sjangeren tok en ny vending mot slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet der noen musikere søkte et mer behagelig uttrykk med større kommersiell appell. De erstattet råskapen og energien fra Bitches Brew med enkle melodier og dansbare rytmer og satte et større fokus på arrangement og produksjonssiden av musikken. Denne musikken blir også kalt for Smooth Jazz, og eksemplifiseres ved en låt innspilt av den virtuose gitaristen George Benson. Han gav ut albumet Breezin' i 1976, der han brukte jazzimprovisasjon i en popmusikalsk kontekst.
Utover 1980-tallet ble kombinasjonen av popmusikk og jazzelementer mer og mer vanlig og flere artister oppnådde stor kommersiell suksess. Noen av de mest fremtredende blant disse er artistene Grover Washington Jr, David Sanborn og Kenny G i tillegg til grupper som Spyro Gyra og Yellowjackets. Disse musikerne fikk en enorm suksess uten å være grensesprengende.
Kenny G
Foto: WikipediaSmooth Jazz hadde mye til felles med popmusikken i 1980-årene og musikere i denne kategorien gjorde karriere av å spille instrumentale versjoner av kjente popmelodier. Grover Washington Jr. var den første saksofonisten som gjorde karriere på dette feltet. Senere skulle Kenny G få enda større kommersiell suksess. Og selv om han har solgt 75 millioner plater på verdensbasis er det nok mange som likevel husker ham for reaksjonene det skapte da han gjorde en innspilling av seg selv sammen med Louis Armstrong på hans klassiker "What A Wonderful World" i 1999. Etter at Pat Metheny skrev et veldig direkte innlegg på nettstedet allaboutjazz.com eksploderte debatten. Det er ingen tvil om at overdubbing over gamle klassikere er et kontroversielt tema, noe Natalie Cole opplevde da hun gjorde det med hennes far, Nat "King" Cole, i 1991.
Her kan du løse noen fra artikkelen du nettopp har lest.
