NRK Meny
Normal

Samisk musikk etter 1900

Fra sterk motstand og forbud til å bli en del av populærmusikken.

Store norske (4) 24.11.05

Mari Boine

Foto: Leif Gjerstad, NRK / Leif Gjerstad, NRK

Johan Turi har i boka Muitalus s´miid birra (En fortelling om samene) fra 1910 skrevet:
”Samenes måte å synge på kalles å joike. Det er en kunst å minnes andre mennesker. Noen minnes i hat og noen i kjærlighet, og noen minnes i sorg. Og joiken er slik at når det er en flink joiker, så er det fint å høre at tilhøreren blir rørt, men når det er slike joikere som banner og truer med å slakte reinen og til og med drepe eieren, da er det uhyggelig å høre. Det er også joiker til landskap og til dyr, til ulven og reinen, og til villreinen. (…)

Joiken er slik som her skal fortelles. Så er det ei jente som sier til ei anna jente: ”Joik nå kjæresten din, Nillas!” Alle jenter synes Nillas er en staselig kar, og alle vil de ha Nillas, og derfor joiker de han så ofte. En slik joik kalles luohti. Jenta begynner da å joike Nillas sin luohti:

Våja våja nana nana,
for en kar, så staut
Så vakker å se til,
våja våja nana nana
når han løper så er det som han flyr
våja våja nana nana
."

På 1900-tallet har det kommet en rekke samlinger med joikemelodier. Den første, Lappische Juoigos-Melodien av finnen Armas Launis, kom i 1908. I 1942 kom svensken Karl Tirén med boka Die Lappische Volksmusik med over 550 melodier. Den svensk-samiske forskeren Israel Ruong har sammenfattet joikene Tirén samlet i tre kategorier: Landskap (inkludert de ville dyrene), reinen og menneskene.

Finnen Eliel Lagercrantz utga i 1960 Seelappische Gesangsmotive des Varangerbegiets med 130 joiker. Nevnes må det også at Sveriges Radio på 1950-tallet gjorde et omfattende innsamlingsarbeid av de ulike joiketradisjonene. Materialet ble publisert på sju plater i 1969 sammen med boka Joik med transkripsjon av tekstene. Boka Lappische Joiku-Lieder aus Karasjok fra 1972 inneholder 98 melodier etter Anders Ivar Guttorm. I doktoravhandlingen Joiken aus Norwegen gjengir Andreas Lüderwaldt 276 melodier fra Karasjok og Kautokeino.

Fornorskingstradisjonen overfor samisk kultur var seiglivet. Så sent som på 1950-tallet var det forbudt å joike i skolen i Karasjok. Joiken ble av de kristne bevegelsene forbundet med hedenskap og alkoholmisbruk, og ble dermed ansett som syndig.

I våre dager består ikke samisk musikk utelukkende av joik. Her inkluderes et vidt spekter av sjangre, men joiken har hatt en så sentral rolle i den samiske musikktradisjon at vi fortsatt vil finne inspirasjon fra joiketradisjonen i de fleste moderne samiske musikkformer. Etter hvert begynte imidlertid stadig flere artister å gi ut musikk med samiske tekster. Og da joiken kom tilbake, ble den viktig for mange samer som et ledd i bevisstgjøringen om sin egen identitet, og den gjenvant sin popularitet ved å bli tatt i bruk på stadig nye arenaer. Den tradisjonelle joiken var i liten grad kombinert med andre musikkinstrumenter, mens den moderne joiken av mange blir brukt som et element i alle sjangre, det være seg rock, visesang eller dansemusikk.

Den finske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää (1943-2001) startet sin karriere som joiker. Han ga ut plata Joikuja i 1968. Han regnet seg først og fremst som lyriker, og fikk Nordisk råds litteraturpris i 1991 for Beaivi áhčážan (Solen, min far).

Men han virket også som bildekunstner og komponist. Han skrev blant annet musikk til filmen Veiviseren. Under De olympiske vinterleker på Lillehammer i 1994 fikk han æren av å joike under den offisielle åpningshøytideligheten. Han brukte kunstnernavnet Àillohas.

En av de første moderne samiske musikkuttrykkene som oppnådde nasjonal popularitet var Tanabreddens Ungdom, som ble etablert i Karasjok i 1973. Da de året etter kom med ei plate med popularisert joik, skapte dette stor oppmerksomhet. Vi må huske at joik enkelte steder den gang fortsatt var forbudt i norsk skole. Plata solgte i 20 000 eksemplarer og var representert på Norsktoppen.

I forbindelse med protestene mot utbygging av Altavassdraget i 1979 etablerte samiske demonstranter leir foran Stortinget i Oslo og startet sultestreik. Året etter vant Sverre Kjelsberg den norske Melodi Grand Prix-konkurransen, og sangen Sámiid ædnan var det norske bidraget ved Eurovision Song Contest som ble arrangert i Haag i Nederland. Kjelsberg framførte selv sangen, mens mens Mattis Hætta (1959-) bidro med den karakteristiske joiken:

Framførr tinget der dem satt,
Sámiid Ædnan, Sámiid Ædnan.
Hørtes joiken dag og natt
Sámiid Ædnan.
Joik har større kraft enn kturr
Sámiid Ædnan, Sámiid Ædnan.
Førr en joik tar aldri slutt
Sámiid Ædnan.

Norsk finale i Melodi Grand Prix 1980 - Eurovisjonens slagerkonkurranse. Bidrag er denne gang bestilt fra ti komponister - unge, norske musikere, pop-, jazz- og visefolk. Kveldens artister er Anita Skorgan, Jahn Teigen, Radka Toneff, Åge Aleksandersen, Hilde Heltberg, Henning Sommerro, Alex, Nina Askeland, Inger Lise Rypdal og Sverre Kjelsberg. Kringkastingsorkestret dirigert av Egil Monn-Iversen. Programleder: Åse Kleveland. Regi: Inge Lotsberg.

Mari Boine

Den mest kjente samiske musikeren i dag er utvilsom Mari Boine (1959-). Hun har siden platedebuten i 1986 fått flere og flere til å få kjennskap til samisk musikk. Hun har løftet den samiske musikken fra det lukkede rommet og ut i verden. Hun har fornyet joik og modernisert samisk musikk ved å oppta elementer fra blant annet jazz, rock og folkemusikalske tradisjoner fra en rekke kulturer. Såkalt ”verdensmusikk” er den omdiskuterte sjangeren hun befinner seg innenfor.

Hun komponerte musikken til filmen Kautokeinooppgjøret. Som verdensstjerne har hun opptrådt over hele Europa og i USA, og har fått en rekke utmerkelser for sitt arbeid med samisk musikk. I 2008 ble hun utnevnt til professor i musikkvitenskap ved Høgskolen i Nesna. I 2009 mottok hun Anders Jahres kulturpris og ble slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden ”for sitt allsidige kunstneriske virke”. Og i 2011 kom hun på frimerke da Posten utga en serie frimerker med tema ”Norsk populærmusikk III – Kvinnelige artister”.

Nevnes bør også Frode Fjellheim (1959-), samisk musiker og komponist. Etter utdanning fra Trøndelag Musikkonservatorium ledet han på 1990-tallet Jazz Joik Ensemble, senere kjent under navnet Transjoik. De utga i 1994 plata Saajve Dans. Siden 1997 har han komponert filmmusikk for NRK og Lars Rasmussens barnefilmer, og han har vært komponist og musiker ved Rikskonsertene og Trøndelag Teater i Trondheim, hvor han er bosatt. Han har skrevet en rekke bestillingsverk, blant annet til Festspillene i Nord-Norge, Telemarksfestivalen og Vinterfestuka i Narvik, samt åpningsmelodien til Disneyfilmen "Frost" (2013).

Under Melodi Grand Prix junior i 2008 vant gruppen The BlackSheeps med vokalisten Agnete Kristin Johnsen både den norske og den nordiske finalen suverent. Vinnermelodien Oro jaska beana (Ti stille, hund!) handler om en hund som er så tjukk og usunn at den til slutt blir syk. I 2011 ble bandet nummer to i den vanlige norske Melodi Grand Prix-finalen med sangen Dance Tonight.

Den samiske utøveren Marit Hætta Øvervik skriver: ”Jeg er stolt av kulturen min og glad for at jeg ble kjent med joiken. Derfor er det veldig flott at ungdommer i vår landsdel har fått interesse for å føre denne arven videre. Jeg ble selv kjent med joiken for 20 år siden. Da min sønn ble født var jeg selvfølgelig verdens lykkeliste mor, men jeg fant ikke ord for å beskrive min glede og lykke. Ord ble fattige. Da hjalp joiken, joiken til Ole Gabriel, og da forsto jeg kraften i joiken og at den har større kraft enn krutt.”