Begrepet rytme i seg selv er ikke alltid nok som definerende begrep, men må ofte settes i forhold til hvorvidt vi snakker om metrisk (taktmessig) organisert rytme eller om en ujevn, skiftende eller asymmetrisk rytme (f.eks. 7/4) som for eksempel i folkemusikk fra Balkan eller i mye av musikken til komponisten Béla Bartók. Hva slags musikkstil vi snakker om er også med på å definere hva slags rytmikk musikken har. Mange bruker begrepet rytme og mener at det implisitt er snakk ommetrisk rytme med en tydelig fast og uforanderlig metrisk puls. Hvis dette ikke finnes (eller høres) i musikken sier man gjerne at musikken ikke har en rytme, eller at musikken er urytmisk, selv om det egentlig er flere rytmiske elementer i musikken.
Innenfor den klassiske musikken bruker man gjerne begrepet varigheter i stedet for eller i tillegg til begrepet rytme. Med begrepet varigheter menes avstanden mellom de rytmiske markeringene eller understrekingen av slagene i musikken. Hvis disse er så langt unna hverandre at de ikke oppleves som tradisjonell rytme (f.eks. 1. slaget i hver 9. takt), kan vi se på avstanden mellom markeringene som varigheter.
Rytmen i mange typer musikk kan kanskje ikke alltid høres, men det kan være det som er grunnlaget for komponistens organisering av musikken. I den moderne kunstmusikken er ofte rytmikken et organiserende element i komposisjonen, men den er ikke alltid uttrykt gjennom rytmiske figurer eller mønstre. Man kan skille mellom indre eller ytre rytme: den som er der men ikke er uttrykt kontra den som er uttrykt direkte gjennom rytmemønstre eller rytmiske figurer. I orkestersalen kan man for eksempel se at dirigenten holder en taktfast figur og holder rytmen for orkesteret, men takten eller figuren dirigenten slår for orkesteret kan ikke høres i musikken. Kanskje er det en rytme der, men komponisten har valgt å ikke fremheve den eller underbygge den slik man ofte gjør i rytmisk musikk (pop/rock).
Det enkleste er kanskje å forklare dette ved hjelp av popmusikken, siden en poplåt som regel har en fast puls og en repetert rytmefigur. Pulsen er det vi kaller tempoet, eller den underliggende hastigheten i musikken. Vanligvis beskrives dette ved hjelp av et metronomtall, som sier oss at tempoet eller pulsen i låta er 120 Bpm (120 Beats per Minute). Rytmen i musikken kan derimot variere mellom en rask rytme, for eksempel at trommeslageren i 4/4-dels takt markerer 2. og 4. slag på skarptrommen, eller en langsommere rytme, ved å markere kun det 3. slaget i takta. Tempoet er fremdeles 120 Bpm, men opplevelsen av tempoet er forskjellig.
Når vi snakker om rytmikk er det viktig at man skiller mellom begrepene puls, tempo, betoning, underdeling, taktart og rytmemønster, og ikke minst varigheter.
Komposisjon for slagverk: Edgar Varése – Ionisation
En låt kan ha et fast rytmemønster men variere i tempo, eller den kan ha skiftende taktarter men fast underdeling. Eller taktarten kan være lik gjennom hele verket, men kan ha varierende betoningsmønstre, f.eks. kan en 4/4 være delt opp som 2+2 eller 1+4 eller 3+3+2 8-deler. Alle disse tingene er deler av det store begrepet rytme, og de påvirker hverandre.
Komposisjon for slagverk: Håkon Berge (1954-) – Nanawatai