Russisk opera på 1800-tallet

Russerne hadde egentlig ikke noen egen operatradisjon før romantikken. Det var stort sett italienere som fikk i oppdrag å skrive opera for tsar og aristokrati, blant dem Giovanni Paisiello og Domenico Cimarosa. Det var først med Mikhail Glinkas operaer Livet for Tsaren (1836) og Ruslan og Ljudmila (1842) vi ser starten på en egen russisk stil innen opera, selv om disse også er preget av den italienske.

Den neste generasjonen komponister forsøkte å frigjøre seg fra en vesteuropeisk påvirkning. Blant komponistfellesskapet "De fem" skiller Musorgskij med sin Boris Godunov (1874) og Borodin med sin Fyrst Igor (1890) seg ut som de mest vellykkede. Begge verk griper tilbake til temaer og personer fra russisk historie og har med folkloristiske elementer.

I Boris Godunov brukes elementene fra den russiske musikktradisjon på en måte som ble interessant for de modernistiske komponistene rundt århundreskiftet. Musorgskij bruker modale akkordprogresjoner og parallellfører dissonerende akkorder uten å oppløse dem innenfor et funksjonelt system. Dette er elementer som peker fram mot teknikker innen impresjonismen.

Modaliteten er også tydelig i Fyrst Igor hvor Borodin har latt seg inspirere av musikk fra Kaukasus og tatarisk folkemusikk som gjør operaen til en eksotisk og orientalsk opplevelse.