Richard Strauss

Møt en komponist som skrev sin tids mest geniale musikk, og så på seg selv som ”upolitisk” – men som var på parti med de mest brutale makthavere i sin tid, inntil han så hva deres handlinger ledet til.

Richard Strauss, 70

Richard Strauss

Foto: AP

Richard Strauss (1864 -1949) var tysk komponist og dirigent. Han etablerte seg ganske tidlig som den viktigste tyske komponisten etter Wagner og Brahms. I løpet av en kunstnerisk karriere som strakte seg over nesten seksti år, komponerte han i de fleste musikalske sjangre, men ble best kjent for sin tonedikt (komponert i løpet av de siste årene av det 19. århundre) og operaene fra de første tiårene av det 20. århundret.

Strauss’ virksomhet som komponist ble sentral på et tidspunkt da splittelsen mellom det borgerlige samfunnet og kunstneren hadde blitt stadig mer problematisk, og der mange kunstnere – som Arnold Schönberg og hans tilhengere, vendte seg bort fra samfunnets krav til tilpasning – der behersket Richard Strauss den iboende motsetningen mellom kunsten og samfunnet med en bemerkelsesverdig kombinasjon av kynisme og ironi, inntil han gikk i ledtog med nazistene etter deres maktovertakelse, og ble den første ”Reichsmusikführer” under Adolf Hitler i 1933. Oppgaven der var å ensrette kulturpolitikken i nazistisk ånd.

Om Strauss selv var nazist er tvilsomt, men han hadde et tettere samrøre med nazistene enn noen annen prominent kunstner i Tyskland i disse årene. Han skrev bl.a. åpningshymnen til De olympiske leker i Berlin i 1936, og i operaen Friedenstag fra 1938 hyllet han den fullstendige krig. Antakelig lot han kunsten gå foran alt, også i politisk sammenheng. Kunstnerisk sett var han uvillig til å gå inn på metafysiske spekulasjoner à la Richard Wagner og han stilte seg likegyldig til Gustav Mahlers filosofiske intensjoner i musikken. Strauss utnyttet i stedet paradokser, flertydigheter og inkonsekvenser i den moderne hverdagen. Et bilde på den videre utvikling ble eksemplifisert gjennom operaen Der Rosenkavalier, hvor sammenstillingen av moderne uttrykk med anakronistiske elementer skaper en form for stilistisk pluralisme som antyder den etterfølgende eksperimentering som komponistene senere i det 20. århundre skulle bli så opptatt av.

German composer and conductor Richard Strauss is presented with a silver rose on behalf of his 70th

Strauss får en sølvrose i forbindelse med sin 70 års dag.

Foto: AP

Hans mest kjente orkesterverk er Also sprach Zarathustra, et fargerikt tonedikt fra 1896 der han beskriver hvordan guden Zarathustra stiger ned og deler sin visdom med verden. Verket er en musikalsk fortolkning av filosofen Friedrich Nietsches bok med samme tittel.

Et annet mye spilt verk er Till Eulenspiegel’s lustige Streiche fra 1895, om en gjøgler og narr fra middelalderen som ifølge sagnet gjorde spillopper og lystige streker mot høy og lav, inkludert paven i Roma. Strauss’ operaer har sikret ham en plass i de store operahusenes faste repertoar, og han er utvilsomt en av de mest spilte komponistene fra første halvdel av det 20. århundret.

Blant hans siste verk er Metamorphosen og Vier letzte Lieder de mest kjente. Metamorphosen for 23 strykere henter sitt musikalske motiv fra andre satsen i Beethovens 3. symfoni – Eroica – og er skrevet i aprildagene 1945, mens de allierte styrkene og russerne erobrer Tyskland fra hver sin side, og legger landet i ruiner.

Komponisten, som i noen opportunistiske måneder på 1930-tallet spilte på lag med Hitler og hans lakeier, sitter i sitt hus i Garmisch Partenkirchen i Syd-Tyskland, fjernt fra krigens ødeleggelser og erkjenner bittert i sin dagbok:

”Den grusomste epoken i menneskehetens historie er ved sin ende. De tolv årene der bestialiteten, kunnskapsløsheten og antikulturens kriminelle største kriminelle ledere har ført til at Tysklands 2000 års lange historie nå møter sin dommedag.”

”Vier letzte Lieder” for sopran og orkester er et siste mesterverk, og dessuten verket der Strauss forsoner seg med skjebnen som snart 85 år gammel mann: Vi skal alle dø.
Denne musikken spilles fortsatt over hele verden som et vitnesbyrd fra en av de helt sentrale kunstnere i overgangen fra den gamle til den nye tid.