Operaen i Venezia

En elev av Monteverdi, Pier Francesco Caletti-Bruni (kjent som Francesco Cavalli) ble den mest populære operakomponisten i sin tid med sine 40 operaer mellom 1639 og 1669 skrevet for operahus i Venezia. Cavalli brukte de librettoene han valgte med dramatisk kraft. Cavallis mest kjent opera var Giasone (1649) med libretto av Giacinto Andrea Cicognini. Denne operaen inneholdt noen farseaktige innslag, som var uvanlig for stilen. Hans viktigste rival var Pietro Antonio Cesti. Et dusin av hans operaer er bevart.

På det meste var det 13 operahus i Venezia. Et viktig trekk ved den venetianske opera var opparbeidingen av en ekstrem kompetanse innen sceneeffekter ikke ulik den vi opplever i musikalsjangeren i dag. Cestis opera Il pomo d’oro (1667), komponert til keiser Leopold den førstes bryllup med Margarita Teresa av Spania, inneholdt en prolog og 5 akter med 48 roller i 66 scener som krevde 24 sceneskift og et avansert scenemaskineri. Det var med ballett i hver akt, og operaen hadde med mange rene instrumentale forspill og mellomspill. Det var lite bruk av kor og færre recitativer enn vanlig med en konsentrasjon rundt arier og duetter.

Venetiansk opera fortsatte å blomstre med operaer av Cavalli, Giovanni Legrenzi, Pietro Andrea Ziani, og Antonio Sartorio. Dette var komponister med stor forståelse for teateret. De måtte til en viss grad rette seg etter publikums smak, fordi driften av operahuset var avhengig av billettinntekter. De brukte sterke og komplekse librettoer. De begynte også å utvikle en type melodikk som senere er forbundet med et spesielt italiensk uttrykk. De skilte soloarien fra recitativet og omkranset ofte arier med ren instrumentalmusikk, slik at orkesteret fikk en viktigere rolle enn bare å akkompagnere.

Etter midten av 1600-tallet gikk det nedover med operaen i Venezia. Senere komponister omfatter Antonio Lotti, Carlo Francesco Pollaroli, Antonio Vivaldi, og Baldassare Galuppi, den siste assosiert med opera buffa.