Opera: Veien fram mot en ny musikkform

Den florentinske camerata-kretsen var en gruppe humanister, musikere, diktere og intellektuelle i senrenessansens Firenze som under ledelse av grev Giovanni de' Bardi var samlet for å diskutere trender innen kunst, spesielt musikk og drama.

Det hadde en stund rådet en oppfatning i Firenze om at musikken skulle etterligne sine røtter i det gamle Hellas. De forestilte seg den gang at grekerne brukte en stil som var en mellomting mellom tale og sang, og dette var utgangspunktet for camerata-kretsens diskusjoner. De var under påvirkning av Girolamo Mei, som hevdet at det greske drama sannsynligvis ble framført med sang. Bakgrunnen for dette var skriftene til Aristoxenus, som foreslo at talen skulle sette mønsteret for sangen.

I iveren etter å gjenskape det greske dramaet, eksperimenterte camerata-kretsen fram en ny type musikk: recitativet. Cavalieri var den først som testet ut dette i noen pastoralscener. Stilen ble senere viktig i utviklingen av opera.

Det sentrale i camerata-kretsens kritikk av samtidsmusikken, var dens overdrevne bruk av polyfoni på bekostning av muligheten til å forstå sangens tekst. Kontrapunktet ødela tekstens affekt som det var komponistens oppgave å formidle gjennom sin musikk. Fascinert av grekernes bruk av solosang til enkelt akkompagnement, foreslo de å skape en ny type musikk som brøt med den eksisterende polyfonien.

Den musikalske stilen som ble utviklet fra disse tidlige eksperimentene ble kalt monodi. I 1590-årene kunne monodien uttrykke det dramatiske i verk av komponister som Jacopo Peri som samarbeidet med poeten Ottavio Rinuccini. I 1598 skrev de to Dafne, et komplett drama sunget i monodisk stil. Dette var det første reelle forsøk på den nye formen "opera", men musikken til denne har vært tapt i århundrer. I stedet blir hans andre opera Euridice proklamert som den første virkelige opera.

Caccini og Peri brukte en besetning som bestod av gamber, lutt, cembalo eller orgel, som utgjorde basso continuoet. Stilen ble fort tatt opp av andre komponister, og i det første tiåret av 1600-tallet ble det komponert nye musikkdramaer, som ble framført og formidlet videre. Men i stedet for at den polyfone stilen døde ut, eksisterte det en tid en slags sameksistens og syntese mellom monodien og den polyfone stilen. Firenze, Roma og Venezia ble sentre for denne nye sammensmeltningen. Det var Claudio Monteverdi som med størst hell klarte å forene alle elementene i sin levedyktige opera L'Orfeo.