NRK Meny
Normal

Opera seria

Opera seria («alvorlig opera») er en italiensk betegnelse på en operaform som oppsto i Napoli og som hadde sin blomstringstid fra rundt 1710 til ca 1770. Under operaformens gullalder var den vanlige betegnelsen dramma per musica («drama til musikk») eller melodramma serio, senere ble opera seria den vanlige og litt nedsettende betegnelsen på det som var blitt en historisk musikkform.

Armida : opera seria in tre atti
Foto: Internet Archive Book Images / https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=41584255
Musikklærer

Opera seria («alvorlig opera») er en italiensk betegnelse på en operaform som oppsto i Napoli og som hadde sin blomstringstid fra rundt 1710 til ca 1770. Under operaformens gullalder var den vanlige betegnelsen dramma per musica («drama til musikk») eller melodramma serio, senere ble opera seria den vanlige og litt nedsettende betegnelsen på det som var blitt en historisk musikkform.

Genren var tett knyttet til 1700-tallets sosiale struktur og tok ofte for seg mytologiske og heroiske emner på en slik måte at tidens herskere, adelige og kirkeledere ble legitimert og opphøyet.

Opera buffa («komisk opera») var opera serias populære og folkelige motsats.

Struktur

Opera seria bygde på de strenge dramma per musica -konvensjonene i høybarokken ved å utvikle og utforske da capo -arien med sin A-B-A form. Den første delen presenterte et tema, den andre ofte et kontrasterende tema i ny toneart, og den tredje var en ornamentert og videreutviklet versjon av det første temaet. Etterhvert som sjangeren utviklet seg og ariene ble lengre innehold en opera seria ikke mer enn rundt tretti sangnumre.[2]

En typisk opera seria begynner med en ouverture i tre satser (hurtig - langsom - hurtig) uten noen tilknytning til operaens handling, det var til og med vanlig å gjenbruke musikk skrevet for andre stykker. Like vanlig var det at gjestende sangvirtuoser føyde sine medbrakte bravur-arier inn i stykkene.

Selve operaen besto oftest av tre akter, hver satt sammen av en rekke scener med et resitativ og en såkalt avskjedsarie som ble sunget før karakteren forlot scenen. Et element som karakteriserer opera seria er affektlæren, en forestilling om at visse musikalske grep påvirker den menneskelige psyke på bestemte måter. Det opparbeidet seg en konvensjon (sedvane) i barokken om at en sats/arie ikke skulle skildre mer enn en affekt (følelse).

Formalt består en opera seria hovedsakelig av satsparet resitativ - da capo -arie, hvor handlingen drives framover i resitativet mens arien begrenser seg til en kommentar til det som skjer. Teksten i en da capo -arie består vanligvis av to eller tre setninger som strekkes ut over flere minutter i høyst virtuose koloraturer.

En Da Capo -arie fra operaen Mitridate av N. Porpora. Legg merke til den frodige koloraturen.

Etterhvert viderutviklet man også finalen i hver akt etter mønster av noen av Alessandro Scarlattis operaer. Den går ut på å avslutte akten med et lengre nummer hvor stadig flere aktører entrer scenen og dermed utvider ensemblet, en teknikk Mozart senere foredlet til det fullkomne.

Skjematisk oversikt opera seria

Denne operaformen ble langt mer balansert med klar og logisk form, enn den tidligere mer uorganiserte formen som rådet på slutten av 1600 tallet, men den hadde også en svakhet med sin forutsigbarhet. Derfor har komponistene utover andre halvdel av 1700 tallet behov for å frigjøre seg fra denne skjematiske operaformen.

Temaer

Rollefigurene på opera seria-scenene var adelige og kongelige, og stort sett helter fra den antikke mytologien. Man fulgte reglene for et strengt og lukket drama hvor selv personkonstellasjonene var fastlagt: prima og seconda donna (stort sett kvinnelige sopran/mezzosopran/alter), primo og secondo uomo (oftest kastratsopraner - opera seria-scenenes stjerner), en mezzo carattere (gjerne bariton eller tenor) og en eller flere buffo-roller.

Figurene framstilles ikke som psykologisk mangefasetterte og følende subjekter, men persontyper som representerer karaktertrekk, enten dyden, synden eller vakling mellom begge polene. De er heller ikke fritt handlende personer som idealet ellers i tiden, men underkastet skjebnen eller gudenes vilje.


Stemmer

Anton Raaff som tittelfigur Idomeneo

Den tyske tenoren Anton Raaff i en heroisk rolle.

Foto: Ukjent / Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=10850354

Opera serias tidsalder faller sammen med glanstiden til kastratsangerne. Dette var gjerne svært begavede guttesangere som var blitt kastrert før puberteten for å kunne inneha en kraftig sopran eller alt-stemme også etter tiår med intens musikalsk trening. De fikk heroiske mannlige roller ved siden av prima donnaene som på denne tiden var operascenens nykommere. Disse nye stjernesangerne var teknisk enormt dyktige, og komponistene skrev stadig mer kompleks vokalmusikk slik at sangerne kunne briljere med sine tekniske ferdigheter. En av de mest berømte er Farinelli som det i 1994 ble laget en film om: Farinelli Il Castrato.

Sosial kontekst

Opera seria var med få unntak en genre for hoffet, monarkene og adelen. Eksempler på unntak er Georg Friedrich Händel og venetianske operakomponister som tilpasset sine operaer en bredere smak.

Hoffet, og spesielt monarken ville se sin egen opphøyde posisjon gjengitt på scenen, og handlingsforløpet ble kraftig påvirket av dette kriteriet. For eksempel viser operaen Il re pastore Aleksander den stores ærefulle bedrifter, og diktatoren blant publikum kunne se seg selv og sitt velmente autokrati reflektert i sine edle motparter fra antikken. Mange aspekter ved scenesettingen bidro også til dette, for eksempel kunne både scenen og salen være lyssatt på samme måte, scenografien kunne være en kopi av palasset hvor operaen ble spilt, og det ble til og med oppført operaer hvor medlemmer av monarkiet ble framstilt eller deltok på scenen.

Med den franske revolusjonen fulgte store politiske endringer i Italia, og etterhvert som gamle autokratiske republikker ble erstattet med mer egalitære, ble de gamle arkaiske idealene i opera seria irrelevante. Nå kunne herskerne lide en voldsom død på operascenene og hierarkiet av sangere brøt sammen under de nye sosiale idealene. Opera seria var så tett knyttet opp til de regjerende klassene i l'ancien régime at de gjennomgripende sosio-politiske endringene betød at genrens tid var over.


Viktige opera seria-komponister
Georg Friedrich Händel
Antonio Vivaldi
Johann Adolf Hasse
Leonardo Leo
Pietro Metastasio (Librettist)
Nicola Porpora
Alessandro Scarlatti
Leonardo Vinci
Apostolo Zeno (Librettist)

Se også
Opera
Opera buffa