NRK Meny
Normal

Nytt Vikingtokt. I svart!

Om mørkere metall generelt og norsk svartmetall spesielt.

Black Metal fans

Black metal fans

Foto: Stian Lysberg Solum, Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

I denne artikkelen har vi hovedfokus på den norske svartmetallen, og ser nærmere på hvordan sjangeren de siste tiårene har opparbeidet seg særegen stilling internasjonalt. Vi setter dette også inn i en historisk kontekst ved å se nærmere på generelle trekk ved den mørkere metallens utvikling.

Hvorfor bruke tid på svartmetallen?

Det er mange grunner for at vi skal stoppe opp ved fenomenet Black Metal i arbeidet med populærmusikk i musikkparken. Musikk knyttet til denne sjangeren er av Norges største kulturelle eksportvarer, men også internasjonalt er det interessant å sette black metal inn i en større historisk sammenheng. Rocken hadde gjennombruddskraft blant annet fordi den representerte motkultur til autoriteter, voksengenerasjonen og det etablerte kulturlivet. 50 år senere tilhører (den etablerte) rocken så vel de autoritære, de voksne og det etablerte. I dette paradokset blir utøvere innen radikale uttrykk, som for eksempel black metal, ofte undervurdert så vel ferdighetsmessig som intellektuelt, og den norske bølgen av svartmetall representerer på mange måter vår tids fremste alternative indierockere.

Om estetikk

Svartmetallen dyrker det ekstreme, og har med dette klare paralleller til den romantiske kunstneren, noe fokuset på individ fremfor fellesskap også støtter opp om. Black Metals egenart er således ikke en bølge som for eksempel punken. Fokus på individ genererer også naturlig forrakt for autoriteter, og en åpenbar grunn til at svartmetallen har funnet så godt grunnlag i det norske og nordiske samfunnet er forrakt mot den makt og autoritet kirken har hatt de siste 1000 år. Noen av de fremste musikalske stiltrekkene i black metal er aggressiv tremolo picking på gitar med parallellgang i bass, blastbeats i slagverk og fravær av konvensjonelle sangstrukturer.

Første bølge

Det er vanlig å sortere utviklingen av Black Metal i flere bølger, noe som også er tjenelig om man skal sette den norske svartmetallen i rett perspektiv. Den første bølgen Black Metal finner vi på 80-tallet. Metalmusikken generelt opplevde en kreativ renessanse, som vi hadde søkelys på i kapitlet We shall never surrender! . I forlengelsen av den britiske bølgen vokste mange subsjangre frem. En av disse var trash metal, en sjanger som kan knyttes opp mot pionerband som Metalica og Slayer. Et klart black metal forbilde innen NWOBHM var Motorhead, og musikalske virkemidler som tempo og aggressivitet i riffingen var stilskapende. Sammen med disse elementene er det naturlig å se røtter tilbake til mørkere metalstilister som Black Sabbath for definere sjangerens estetikk.

Black Metals første bølge spilte på en bred internasjonal arena, ikke bare den i utgangspunktet engelsktalende. De sveitsiske bandene Celtic Frost og Hellhammer sammen svenske Bathory er gode eksempler på viktige pionerer utenfor rockens tradisjonelle geografiske allfarvei. Bandet som skulle få mest å si for begrepet Black Metal var derimot britisk. Venom ga tidlig på 80-tallet ut platene ”Welcome to Hell”, ”Black Metal” og ”At War with Satan”, plater som skulle få stor betydning for den videre utviklingen av sjangeren.

True Norwegian Black Metal

Black Metals andre bølge ble dominert fra Norden, og Norge spesielt, fra tidlig 90-tall. Bandet Mayhem startet opp i Oslo så tidlig som i 1984, og blir stående som pionerbandet for det norske miljøet. Svartmetallen var i denne fasen å regne som et undergrunnsmiljø. Et samlingspunkt var platesjappa Helvete, drevet av Mayhemgitarist Øystein Aarseth. Andre sentrale band i den norske bølgen var for eksempel Darkthrone, Immortal og Emperor.

Dessverre skulle den norske svartmetallen få oppmerksomhet langt ut over det estetiske i denne perioden. Sjangeren ble forbundet med en bølge av kriminalitet første halvdel av 90-tallet. Flere kirkebranner ble relatert til Black Metal miljøet, og dramatikken toppet seg da Øystein Aarseth ble drept av tidligere Mayhembassist og mannen bak enmannsprosjektet Burzum, Varg Vikernes allias Greven. Alle disse hendelsene førte til ekstrem mediehype, og trakk naturlig nok fokuset vekk fra artistenes grunnleggende ønske, å uttrykke seg estetisk gjennom musikk.

Dokumentar om black metal, hovedsaklig kommentert av norske artister innen sjangeren:

I dette programmet møter vi forskjellige black metal artister som forteller om hvordan det er å spille black metal og hva de står for.

Norske flaggskip internasjonalt

Det ekstreme 90-tallet er derimot etter hvert blitt historie. Som en kommentar til det kan det jo nevnes at dette stoffet føres i pennen kort tid etter at Varg Vikernes igjen er en fri mann. Etter nærmere 16 år i fengsel. Selv om mange av det omtalte bandene fra den første tiden fortsatt er aktive og nyter stor anerkjennelse i det internajonale miljøet, er det andre som har tatt sjangeren til nye høyder mot et bredere publikum. Satyricon har lengst historikk av dagens ledende norske svartmetallband. Gruppen spiller på et klassisk black metal konsept med en aura av religionsforrakt og budskap om apokalypse. Bandet fikk sitt kommersielle og endelige gjennombrudd med platene "Volcano" og "Now Diabolical", har hatt stor internasjonalt og vunnet en rekke priser nasjonalt og internasjonalt.

Nordmenn som er større ute enn hjemme?

Satyricon med låta "Black Crow On A Tombstone":

Artist: Satyricon

Dimmu Borgir var sammen med A-ha og Turboneger norsk populærmusikks største eksportartikkler på 00-tallet. Bandet har utviklet egenart i en stil som dreier svartmetallens virkemidler mot et mer progressivt og symfonisk uttrykk, noe som mellom suksessene har ført til kritikk fra enkelte hold i det mer otodokse black metal miljøet.

Dimmu Borgir med låta "Progenies"

Artist: Dimmur Borgir
3974

Litt begrepsavklaring til slutt

Som vi også ser på i artikkelen Postmoderne Mikado mot et nytt årtusen er mangfoldet av sjangerbegreper enormt i den perioden vi nå studerer. Det gjelder så definitivt også innen mørkeste rockekorridorene. Vi skal ikke her forsøke å rydde i alle metalvariantene, det har liten hensikt. Men vi tar oss tid til en viktig avklaring. Death- og black metal har en tendens til å nevnes om hverandre. Antagelig fordi definisjonene vekker en del felles assosiasjoner og videre har mange av de samme historiske referansene. Vi finner derimot også viktige stilistiske forskjeller. Både black og death har røtter til trash metal, men dødsmetallen følger videre et spor langt tettere knyttet opp mot ekstreme postpunkvarianter og grindcore. Flere stiltrekk er også ulikt prioritert, for eksempel står vokalstilen growling og bruken av blast beats mer sentralt i death metal. Vi finner også en større internasjonal bredde innen death metal, og sjangeren lever tettere på mangfoldet av progressive metalsjangre. Et band som kan eksemplifisere mye av dette er det svenske progressive death-metal bandet Opeth. Lytt til bandet i låta "Drapery Falls" på denne linken.

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.