Når fikk tonene navn? Hvorfor fikk de akkurat de navnene de fikk? Hvorfor er det syv forskjellige toner og ikke seks eller ni? Hvordan kunne man huske koblingen mellom tonehøyde og tonenavn fra gang til gang?
Historisk sett er kanskje det mest interessante spørsmålet hvorfor man i det hele tatt begynte å skrive ned musikk. Hva var grunnen til at man fikk behov for dette?
Som litteratur, kan musikk formidles "muntlig", altså ved at noen framfører og noen lytter og husker. Dette kalles muntlig tradisjon eller gehørtradisjon. Slik har musikk og litteratur blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Eksempler på dette er folkeeventyr og folkeviser. Gehørtradisjon er viktig og levende også i dag. Fortsatt læres og videreformidles mye muskk "på øret". Slik var det også i den tidlige middelalders kirkemusikk. Men etter hvert som betydningen av sang i kirkens liturgi vokste, ble det så mange melodier at man fikk behov for "musikalske huskelapper". Den første form for musikalsk notasjon ble dermed "hjelpetegn" som man kalte neumer. Man måtte i utgangspunktet kjenne melodien for å ha utbytte av disse tegnene. Neumene ga kun påminninger om melodiens bevegelsesmønster. De første neumene stammer fra 500-tallet.
Tidlig eksempel på neumer
Foto: http://raider.mountunion.edu/Neumer var ikke et ensartet system. Vi finner varianter av neumer i forskjellige land. Videre faller de i to hovedkategorier: cheironomiske (som symboliserte dirigentens håndbevegelser) og diastematiske (som ved sin plassering høyt/lavt uttrykte relativ tonehøyde). Den første typen regnes for å være eldst.
Fram mot 1000-tallet ser man forskjellige tilnærminger til en tydeligere angivelse av tonehøyde. I læreskriftet Musica enchiriadis (ca 850) er tonehøyder angitt i venstre marg, altså en forløper for det vi i dag kaller nøkler. Vi finner også spredte eksempler på bruk av en eller flere linjer:
En-linjes neumer utsnitt
Foto: http://raider.mountunion.edu/De to idéene linjer og nøkler blir forenet når Guido d'Arezzo i ca 1025 lager et firelinjerssystem der linjen for tonen c er farget gul og linjen for tonen f er farget rød.
Guidos linjer
Foto: http://califice.net/pourquoi/img/Arezzos_notation.jpgDet essensielle i Guidos system var måten det utnyttet linjene på. Med flere linjer kunne han nemlig angi flere definerte tonehøyder ved hjelp av posisjonene på linjen og mellom, over og under linjene. Forutsetningen for dette var at man allerede hadde et begrep om en trinnvis tonerekke, altså en skala. Og det hadde man i kirketoneartene, som allerede hadde vært i bruk i århundrer. Disse hadde igjen røtter i antikkens tetrakorder. I vår kultur hadde det utviklet seg en tradisjon for å dele oktaven inn i syv trinn. I andre kulturer finner vi andre oktavoppdelinger. Det som føles helt naturlig for oss, er altså et kulturelt fenomen. Disse syv tonene fikk navn etter alfabetet: a b c d e f g (en praksis som tilskrives Odo av Cluny på 900-tallet).
A b c etc betegnet "absolutte" tonehøyder. For å finne tonen a, brukte man stemmefløyter o.l.. Behovet for å ha en universelt definert kammertone var ikke påtrengende, så hvor høy en a var, kunne variere kraftig.
Guido, som var en stor musikkpedagog, er også kjent for å ha innført tonenavnene do-re-mi etc., som et hjelpemiddel til å lære å synge fra bladet.
Med innføring av linjer fikk neumene en mer firkantet form. Dette kalles firkantneumer/koralnotasjon/firkantnoter, som man utviklet videre til sammensatte former. I stedet for fargede linjer innførte man nøkler, som man plasserte på en av linjene, og dette ble opphavet til de nøklene vi bruker i dag.
Sammenlikning av firkantneumer og moderne notasjon:
En Alleluja notert med enkle firkantneumer;
Alleluja med enkle firkantneumer
og her med sammensatte neumer;
Alleluja med sammensatte neumer
Det samme med moderne notasjon;
Moderne notasjon alleluja
De sammensatte neumene gir både det beste musikalske uttrykket og tar minst plass. Husk at pergamentet som notene ble skrevet på i middelalderen, var meget kostbart.
er en oversikt over de vanligste neumer sammenliknet med firkantnotasjon og moderne notasjon.
I den enstemte gregoriaske musikken var kombinasjonen av neumer, tekst, og ledelse tilstrekkelig til at man ikke trengte et rytmiske symbolsystem.
Men etterhvert utviklet musikken seg i retning av stadig mer avansert flerstemmighet og en mer differensiert rytmikk. Man fikk et større behov for tegn som kunne uttrykke tidsrelasjoner og varighet.
Utviklingen fram til det som i dag er standard notasjon var en gradvis prosess som varte helt fram til 1700-tallet.
