Morton Feldman (1926-1987) var en amerikansk komponist som hadde stor påvirkning spesielt på forfattere og billedkunstnere i samtidens USA, og mot slutten av sitt liv også i stigende grad i Europa.
Feldman var selv påvirket av de nye tendensene i amerikansk abstrakt maleri, og i musikken hans finner man ofte alternative notasjonsmåter og en oppbygging, som forandrer opplevelsen av musikken fra noe med framdrift og linjer, til et uttrykk eller en stil konsentrert om gester, klang og stillstand, eller fravær av rytmisk framdrift.
Tilfellet ville at Feldman ble født inn i en epoke hvor alle komposisjonsteknikker var tilgjengelige, og hver læresetning fra tradisjonen og alle musikalsk verdier ble utsatt for gransking og kritikk. Likevel søkte han å utvikle sin egen stemme gjennom stadig nye måter å skrive på.
Feldman utviklet også grafisk notasjon, hadde bred kontakt med andre komponister, og var en sentral aktør i det rike kunstnermiljøet i New York på 1950- og 1960-tallet.
Feldman studerte komposisjon med Wallingford Riegger og Stefan Wolpe, men spesielt beundret han musikken til . Tidlig i karrieren distanserte han seg fra datidens tradisjonelle akademiske opplæring og tjente til livsoppholdet ved å arbeide i familiefirmaet. Senere fikk han stilling som dekan ved New York Studio School (1969-71).
Et opphold i Berlin (1971-72) førte til at han møtte større oppmerksomhet,og han fikk oppdrag fra europeiske orkestre og radioorganisasjoner, først og fremst i Vest-Tyskland, senere også andre europeiske land. Fra 1973 til sin død underviste han i komposisjon som ”Edgard Varèse Professor of Music” ved State University of New York i Buffalo.
Feldmans estetikk og musikksyn ble formet tidlig på 1950-tallet da han kom i kontakt med , Earle Brown, Christian Wolff og David Tudor, det som siden kom til å bli kalt ”New York School”. Det var ingen skole, men et miljø der man maktet å skape et alternativ til den europeiske kunstmusikken.
New York hadde også fått mange europeiske kunstnere som flyktninger under og etter den andre verdenskrigen, og noen av disse, som Ernst Křenek, øvet stor innflytelse på studentene gjennom undervisning på universitetene.
Feldmans interesser gikk imidlertid i retning av andre kunstarter, og det var stilen Abstrakt ekspresjonisme som fikk sterkest innflytelse på ham og hans allierte. Navn som Mark Rothko, Jackson Pollock, Franz Kline og spesielt Philip Guston stimulerte Feldman til å forestille seg en lydverden som ikke lignet på noe han hadde hørt.
Gjennom hele sin senere karriere fulgte han konsekvent noen læresetninger som han hadde lært av dem. Det var en forakt for intellektuelle systemer og tradisjonell musikalsk retorikk, en fiendtlig holdning til tidligere tiders uttrykksformer og en forkjærlighet for langsomme abstrakte bevegelser; han var besatt av de fysiske materialene i kunst, trodde på håndlagede metoder, og på instinktet.
Feldman forsvarte dette estetiske perspektivet i en rekke essays. Noen av dem er selvbiografiske, kanskje nostalgiske, som "Give My Regards to Eighth Street", mens andre inneholder polemiske angrep på systembevisste europeiske komponister som Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen ("The Anxiety of Art"). I Crippled Symmetry skrev han åpenhjertig om sine komposisjonsmetoder og om inspirasjonen fra billedkunst.
Sentralt hos Feldman er den ukonvensjonelle holdningen han hadde til inspirasjonskilder. Idéer, mente han, skulle og burde komme fra hvor som helst, faktisk helst ikke fra musikken, men kunne heller bli innpasset i komponistens arbeid og gjennom hans egen metode. Slik kunne han hente inspirasjon like gjerne fra et gammelt bysantinsk eller iransk mønster som fra et abstrakt bilde.
Denne holdningen forstår man kanskje bedre når man hører musikken hans, som på en måte uttrykker stillstand, eller illusjonen om stillstand. Dermed gjør han ”form” til noe annet enn det det hadde vært for kunstnere før det 20.århundre. Form hadde vært rammeverket for idéinnholdet, det skjemaet som musikken skulle utfolde seg i.
Feldman så det ikke slik. Hva form i kunsten er, beskriver han på denne måten:
"Det synes som om form ikke er noe naturgitt for oss i vestlig kultur, men er noe vi må komme fram til individuelt i vårt eget arbeid hver på vår måte. Akkurat som når man betrakter formen til et lite tyrkisk teppe, er det Rothkos skala som fjerner enhver diskusjon om proporsjoneringen fra ett område til et annet, eller om graden av symmetri eller asymmetri. Summen av delene tilsvarer ikke helheten, snarere er det formen eller dimensjonen som man oppdager underveis, og som blir et bilde. Det er ikke formen som skaper maleriet, men Rothkos mesterskap er å finne akkurat den skalaen som setter alle proporsjoner i likevekt."
