NRK Meny
Normal

Middelalder: Oversikt over perioden

900 år på 10 minutter.

the Middle Ages
Foto: Tung Cheung / https://www.colourbox.com

Middelalderen

Å studere musikken fra middelalderen er kanskje det vanskeligste musikalske studiet som finnes. Det hersker stor usikkerhet rundt nøyaktigheten i den muntlige overleveringen fra munk til munk og i tolkningen av de første forsøkene på notasjon av musikk. Samtidig ble musikk utover middelalderen ansett som et fag på linje med aritmetikk, geometri og astronomi, og var viktig i forstudiet for filosofi og teologi. Beskrivelsene av denne tidens musikk i faglitteraturen er basert på dyp forståelse av den tidens vitenskap og er ganske fjern for de fleste av oss. Du kan jo prøve å lese dette:

Gads Musikkhistorie

Gads Musikkhistorie

Vestens musikkhistorie kan spores tilbake til den sosiale og religiøse utviklingen som fant sted i Europa i løpet av middelalderen, som rundt regnet strekker seg fra år 500 e Kr. til første halvdel av 1400-tallet. På grunn av den katolske kirkes dominerende rolle i denne perioden, var kirkemusikken mest utbredt. Fra den forsiktige starten med gregoriansk sang utviklet kirkemusikken seg mot den første polyfonien kalt organum, framført i Notre Dame i Paris i det 12. århundre. Parallelt blomstret den verdslige musikken med de franske trouvères og troubadours. Epoken kulminerte med det første kjente musikalske geniet innen vestlig musikk, Guillaume de Machaut, som skrev både kirkemusikk og verdslig musikk.

Musikk hadde vært en viktig faktor i verdens sivilisasjoner i hundrevis av år før middelalderen. Hulemalerier, bibelske historier og egyptiske hieroglyfer vitner om at mennesker hadde lagd instrumenter i århundrer før denne tid.

Ordet musikk stammer fra de greske musene, de ni gudinner for kunst og vitenskap. De første studier av musikk går tilbake til rundt 500 f. Kr, da Pythagoras og andre etablerte de greske modi; skalaer basert på hele og halve tonetrinn.

Gregoriansk sang

Den tidlige kristne menighet hentet sin musikk fra den eksisterende jødiske og bysantinske sang. Dette var monofon sang, dvs énstemmig, uakkompagnert og uten noen harmonisering. De mange hundre melodiene benyttet seg av skalaer som hentet sine navn fra de greske skalaer, men som ikke er identiske med disse. Disse skalaene er de som er kjent som kirketonearter eller modale skalaer. Melodiene var fri mht tempo, og fulgte tekstens iboende rytmikk. Disse tekstene var hentet fra kirkens liturgi. Etterhvert som disse melodiene spredte seg utover Europa undergikk de lokale endringer i ulike regioner og innen ulike sekter. Det ble lenge antatt at pave Gregor I (pave 590-604) samlet og definerte melodiene i løpet av 500-tallet og etablerte en enhetlig bruk av dem utover hele den katolske kirke. Selv om det er mer enn tvilsomt om Gregor hadde denne rollen i samlingen av melodier, er hans navn for all ettertid knyttet til denne type musikk: gregoriansk sang.

Gregoriansk sang er bevart i sin opprinnelige form helt fram til vår tid, ikke minst fordi sangformen fremdeles er viktig i kirkens seremonier. Men også utover dette har den med sin rene og meditative stil appellert til det moderne mennesket langt utover kirkerommet og ikke minst inspirert komponister i de fleste epoker fram til vår tid.

Påskehymnen Victimae paschali laudes gir et godt bilde av den rene og flytende melodikken som kjennetegner denne musikkformen.

Flere grupper har i nyere tid gjort bruk av den stemningen denne melodikken gir, f. eks Enigma og Gregorian.

Notre Dame og Ars Antiqua

I løpet av det 9. århundre begynte musikkyndige i kirkene å eksperimentere med idéen om å synge to melodiske linjer samtidig i parallelle intervaller, vanligvis kvart, kvint eller oktav. Denne litt hult klingende musikken ble kalt organum og utviklet seg langsomt over de neste hundre år. I det 11. århundre var en, to, og en god del senere tre melodiske stemmer lagt til, men nå ikke i parallell bevegelse. Tvert imot var det kontrasterende stemmer som også kunne krysse hverandre. Grunnlaget for komposisjonen var fremdeles en gregoriansk sang som ble framført i lange noteverdier i tenorstemmen (av latinsk tenere - å holde). De tillagte stemmene kretset rundt denne og fungerte som en slags utsmykking av den gregorianske sangen i tenorstemmen.

Denne musikktypen ble dyrket i Notre Dame-katedralen i Paris utover det 12.- og det 13. århundre, senere referert til som Ars Antiqua (den gamle kunst). Det er også fra denne tiden vi begynner å kjenne til navngitte komponister, hvor Hildegard von Bingen (1098-1179), Leonin (11??-1201?) og Perotin (11??-1238?) utgjør de viktigste fram til 1200 tallet.

Hildegard von Bingen

Hildegard von Bingen

Foto: Illustrasjon frå Hildegard-boka Scivias

Hildegard skriver først og fremst énstemmig musikk, og skiller seg dermed fra de to andre. Det er den originale melodiføringen som har gjort hennes musikk kjent, ved siden av at hun også var nonne, forfatter og filosof. Hun skrev teologiske, botaniske og medisinske tekster, liturgiske sanger, dikt og kanskje det første «moralspill», en teatersjanger i middelalderen. I Ordo virtutum finner en énstemmige melodier for Anima (den menneskelige sjel) og de 16 dydene. Her finnes også en talerolle; Djevelen.

Leonin skrev tostemmige organum og hans etterfølger Perotin utvidet til tre og fire stemmer. Perotins musikk er gode eksempler på den tidlige polyfoni, slik en kan høre det i Sederunt principes.

Noter til Peronius Sederunt

Som en vil se av eksemplet, ligger den gregorianske sangen i tenorstemmen i meget lange noteverdier. Over finnes 3 stemmer som jobber med ganske likt materiale, og en vil se at de veksler mellom å ligge høyest og lavest i registret. Overstemmene følger tekstlig sett tenorstemmen, og skifter stavelse samtidig med den. Underdelingen i overstemmenes rytmikk er på tre, og utgiveren av disse notene antyder at det synges i 12/8 dels takt. Notene fra denne tiden gir ikke noen eksakt rytmikk, men man vet at de baserte rytmikken på tactus perfectum som forutsatte en underdeling på tre.

Oppgave:

  • Studer akkord for akkord i de sju første taktene av eksemplet (slik det er gjort med de to første akkordene). Hva preger harmonikken i denne tidlige flerstemtheten?
Perotin Sederunt Akkorder

Perotin Sederunt Akkorder

På Perotins tid vokste det fram to nye musikkformer, motett og conductus.

Perotin en non Diu

Perotin en non Diu

Motetten fra denne tiden bygger på organumstilen med tenorstemmen som understemme i lange noteverdier. En litt underlig praksis var at det ble satt ny tekst til de øverste stemmene, det forekom også at det var forskjellig tekst i hver av disse. Disse tekstene fungerte som kommentarer til den latinske teksten i tenor. Til overmål var det ikke uvanlig å la et instrument spille tenorstemmen som dermed ble framført uten tekst. Et slikt eksempel er En non Diu fra Notre Dame-skolen.

Tenorstemmen baseres på en gregoriansk sang med alleluia tekst. Over tenorstemmen ser en angitt teksten eius in oriente som er en del av alleluia teksten.

Gregoriansk Alleluja

Gregoriansk Alleluja

Det vil si at tenorens melodi er hentet fra dette tekstleddet i den gregorianske sangen (sammenlign melodien over det markerte partiet med tenorstemmen i En non Diu).

De to overstemmene har forskjellig, men svært beslektet tekst som handler om kjærlighetens lykke. Det var ikke uvanlig at de kommenterende tekstene hadde verdslig preg. Dermed blir det religiøse alibiet til denne motetten avgrenset til å ha med en bit av en gregoriansk melodi i tenor.

Til forskjell fra motetetten var ikke conductus basert på en gregoriansk sang. Tekstene var en relativ fri religiøs diktning. I likhet med motetten hadde conductus en tenorstemme nederst med melodi i lange noteverdier.

Ars Nova

1300-tallet var et turbulent århundre i europeisk historie. Kriger, svartedaud og strid i den katolske kirke endret maktbalansen mellom politiske sentra i Europa. Frankrike utvikles til et sentralstyrt monarki, mens Italia deles opp i by- og fyrstestater.

Kirkens svekkelse fører fram en gryende humanisme, og innen litteraturen vokser det fram en stadig økende interesse for verdslige emner, framstilt på morsmål (f eks Dante og Boccaccio). Innen malerikunsten begynner perspektivet å komme i fokus.

Rondel Dagger Merchants

Rondel Dagger Merchants

Foto: Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=9997719 / Wikimedia Commons

Dette er momenter som kan forklare at skillelinjene mellom kirkelig og verdslig musikk gradvis fases ut. Musikken på 1200-tallet som var skrevet for Gud (til Guds ære), ble etterhvert musikk som var skrevet for menigheten. Dermed kan vi finne nye stiltrekk i musikken som av Phillippe de Vitry ble benevnt som Ars Nova:

  • økende bruk av todelt takt (tactus imperfectum)
  • økende bruk av ters og sekst som samklangsintervall
  • mer bruk av korte noteverdier
  • mer bruk av instrumenter som erstatning for en eller flere stemmer

For motetten sin del, avtar praksisen med flertekstlighet. I stedet utvikles et nytt strukturelement; isorytmikk. Les mer om denne teknikken her .

Det enkeltstående verket de fleste forbinder med Ars Nova er Notre Dame-messen av Guillaume de Machaut (ca 1300-1377).. Han er komponisten bak den første gjennomkomponerte ordinariemessen, det vil si at samme komponist tonesetter ordinarieleddene, Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Machaut etterstrebet en musikalsk helhet i denne messen, og han oppnår dette ved at satsene har samme toneart og stil, og at vi ser tendenser til at han binder satsene motivisk sammen (en teknikk som ble videreutviklet i mottomessene). Verket er firstemmig og peker fram mot Burgundskolen og renessansen.

Trouvère og troubadour

Det fantes mye musikk utenfor kirken i middelalderen. Denne musikken var ikke bundet av kirkens tradisjoner og begynte først å bli notert ned på 1000-tallet. Hundrevis av sanger ble laget og framført (og senere skrevet ned) av musikere som blomstret opp i Europa i løpet av det 12.- og det 13. århundre. De franske trouvères (i nord) og troubadours (i sør) var mest kjent blant disse. Denne enstemmige musikken til disse omreisende musikerne kan ha vært akkompagnert av instrumenter og var ofte ganske rytmisk i karakter. Emnet for sangene var kjærlighet i alle dens valører. En av de mest kjente trouvères var Adam de la Halle (ca 1240 - 1288?). Adam er opphavsmann til ett av de eldste eksempel på musikkteater, kjent i vesten: Le Jeu de Robin et Marion (sml. med teksten i En non Diu). Han er også tilskrevet en god del sanger i motettform, hvor to eller flere vers synges samtidig, uten hensyn til hvilke samklanger som oppstår. Et slikt stykke er De ma dame vient!.

Selv om verdslig musikk uten tvil også ble spilt på instrumenter i middelalderen, kom ikke den instrumentale dansemusikken til sin rett før ut i renessansen, men "La rotta" var en populær dans i middelalderen: