Om det gjelder estetikk kan selvsagt diskuteres, men det er et fakta at artistene som dominerer platesalg og turneinntekter i vår tids populærmusikk gjerne har både to, tre og fire tiår på nakken. I denne artikkelen ser vi nærmere på fenomenet, og forsøker å spørre oss hvorfor.
Et gripende møte med Johnny Cash på tampen av livet i låta "Hurt". Kanskje ikke så rart seniorene fremdeles har taket på populærmusikklytterne?:
De gamle fortsatt eldst i rocken anno 2010?
De er i alle fall rikest. Om vi tar en titt på omsetningen av turne og platesalg i 2009 og 2010 blir topp 5 henholdsvis U2 / Bruce Springsteen / Madonna / AC/DC / Britney Spears og Bon Jovi / AC/DC / U2 / Lady GaGa / Metallica. Med andre ord har disse årene kun to artister med gjennombrudd etter 1990 på listen, begge kvinner. Og statistikken er neppe et skudd i blinde. For hvor mange artister finner vi egentlig fra perioden etter 1990 som har klart å etablere karrierer som opprettholder megapopularitet over lang tid?
Det evige comeback
Litt matematikk for å sette populærmusikkens utvikling inn i et korrekt tidsperspektiv. Da Bill Haley gjorde furore med Rock Around the Clock, og blant annet fikk publikummet i Manchester til å gå bananas på stoler og inventar, skrev vi året 1956. La oss si den nyfrelste rockeren den gang var 20 år gammel. Han hadde da rundet 30 da Beatles slapp Sgt. Peppers. 40 da Punken inntok London fra Kings Road. 50 under Live Aid. 60 da Spice Girls forkynte Girlpower. Antagelig pensjonist da Lady GaGa sang om pokerfjes.
Dette forteller noe om et kunstuttrykk som ikke lenger lever på den første radikale kjærligheten, selv om populærmusikken kanskje har en tendens til å drømme om nettopp det. Det primitive, sexy og spontane har noe tidløst rampete over seg, men den enkelte generasjon vil knytte fenomenet til nettopp sine øyeblikk, sine opplevelser og sine preferanser. Populærmusikken blir derfor i seg selv et evig comeback, og den legger til rette for at artister gang på gang kan komme tilbake og bekrefte sin verdi. Dersom de satte avtrykk i første forsøk riktignok.
Noen gir seg bare ikke. Artister som David Bowie og Rolling Stones dominerte populærmusikken i sitt femte tiår. Her ser du Bowie/Jagger i den legendariske Motownlåta "Dancing in the streets", i en produksjon fra 1985. Lenge siden kanskje, men likevel lenge etter artistenes gjennombrudd..:
Kanskje er det derfor et band som Deep Purple kan headline klassiske rockefestivaler med sin åttende besetning, eller The Rolling Stones turnere verden i sitt femte tiår? Kanskje er det grunnen til at Bruce Springsteen i 2010 toppet salgslistene med overskuddsmusikk fra en mer enn 30 år gammel plate og at Queenmusicalen We Will Rock You går med fulle hus over store deler av verden, 20 år etter Freddie Mercurys bortgang?
Alt i alt litt logisk
Og kanskje er det "prisen" for en eklektisk, postmoderne populærkultur vi er vitne til? På en måte er vel dagens populærmusikkuttrykk en blanding av alt og ingen ting, noe som igjen er en naturlig konsekvens av et postmoderne tenkesett. Historisk (også kunsthistorisk) er det gjerne prototypene som oftest blir stående igjen. Om de heter Elvis, Beatles, Madonna eller Metallica har de det til felles at de kom med tydelige, originale signaturer som satte (og setter) klare merker etter seg. Det er er naturlig å peke på Beatles heller enn Britrockbandene som har søkt å etterligne deres uttrykk. Det er lettere å peke på Queen enn på Muse, som streber etter den samme pompøsiteten. For å komme med noen eksempler.
Muse i låta "Uprising". Har vi kommet til et punkt hvor de ikke kan bli nyttskapende ettersom noen på ett eller annet tidspunkt har snakket med samme pompøsitet allerede?:
Eller hva med Slipknot, her i låta "Dead Memories". Blir det litt gårsdagens med masker ettersom Kiss trollbandt verden med det samme (riktignok malingsbaserte) allerede midt på 70-tallet?:
Så kan vi diskutere om vi noen gang vil få et nytt Beatles eller en ny Michael Jackson. Og hva en eventuell The Next One skal sette på dagsorden for å bringe populærmusikken et etter hvert etterlengtet steg videre?
U2 innledet 00-tallet med å synge om en vakker dag, noe som kanskje symboliserte stadig posisjon på tronen sammen med jevnaldrende. Blir det gode dager inn i det neste tiåret også?
Kanskje er det et band som Kings Of Leon som skal ta over etter stadiondinosaurene?
Oppgaver
Her er til artikkelen du nettopp har lest.
