Lully og fransk opera

Bisogna morire, peccatore (det er tid for å dø, din synder) skrev Jean-Baptiste Lully på sitt dødsleie. Det er ikke utenkelig at en og annen rundt sengen nikket stilltiende til det.

Portrait of Several Musicians and Artists by François Puget
Foto: François Puget (1651–1707) / Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=16325729

Jean-Baptiste Lully

Jean-Baptiste Lully

Foto: Public Domain / Wikimedia

Lully (1632 - 1687) var født i Firenze, Italia. Han var et naturtalent på fiolin og gitar og ikke minst som danser. I 1646 ble hans evner oppdaget. Han ble sendt til Frankrike, hvor han ble tatt hånd om av Mademoiselle de Montpensier. Med hennes hjelp fikk han studert musikk under Nicolas Métru, men etterhvert ble livet i provinsen for tamt for Lully, og i 1653 fikk han post på hoffet til Ludvig 14. (Solkongen) som danser. Etter en tid ble han ansatt som komponist med ansvar for instrumentalmusikken, og han dirigerte Les Vingt-quatre Violons du Roi (Kongens 24 fioliner). Han gikk trøtt på den manglende disiplinen i dette ensemblet, fikk oppløst dette med kongens tillatelse og stiftet sitt eget Petits Violons.


Lully komponerte mange balletter for kongen mellom 1650 og 1670 hvor kongen og han selv deltok som dansere. Han langt på vei revolusjonerte hoffballetten ved å introdusere livlige danser med rask rytme i kontrast til de høytidelige og langsomme dansene som var vanlige ved hoffet. Her kan du høre et eksempel i satsen Second air des espagnols fra suiten til Le Bourgeois Gentilhomme.

Komponist: Lully, Jean-Baptiste Det Norske Kammerork + Tønnesen, Terje (dir)2008.02.21, Oslo konserthus (NRK)

Her er en annen innspilling av samme sats Second air des espagnols.

Forholdet mellom Lully og kongen er levende skildret i filmen Le Roi Danse. Her noen scener fra filmen.


Lully brukte et vidt spenn av instrumenter, og hans sammensetning av strykere (1 fiolinstemme, 3 bratsjstemmer,1 cellostemme og 1 bass de viole -stemme) ga musikken en egen karakter. Ellers brukte han gitar, lutt, theorbe, cembalo, orgel, obo, fagott, blokkfløyte, messing og forskjellige typer slagverkinstrumenter. Hør den artige Premier air des espagnols fra tidligere nevnte suite.

Komponisst: Lully, Jean-Baptiste Det Norske Kammerork + Tønnesen, Terje (dir) 2008.02.21, Oslo konserthus (NRK)

Her er en annen innspilling av samme sats Premier air des espagnols.

Han hadde også suksess med sin musikk til Molières komedier. Det var sammen med Molière han skapte ballettkomediene (Comédie-Ballet).

Kongens interesse for ballett dalte ettersom han ble eldre, og dette førte til at Lullys oppmerksomhet ble rettet mot operaformen. Han skaffet seg etterhvert enerett på opera i Frankrike og ble på sett og vis landets musikalske mafiakonge. Dette kombinert med hans selverklærte libertinerstatus som førte ham fra den ene skandalen til den andre, gjorde ham meget upopulær i mange kretser, også hos kongen. Men han klarte alltid å gjenvinne kongens gunst fordi kongen anså ham som så viktig for sin musikalske underholdning og fordi han betraktet Lully tross alt som en av sine få virkelige venner.

Dermed ble Lully nærmest grunnleggeren av den franske tragédie lyrique. Selv om han som italiener selvsagt kjente til italiensk opera, forsøkte han ikke å innføre en slik stil i Frankrike fordi han anså den som uegnet kombinert med det franske språket. Den italienske standardinndelingen i recitativ og arie ble forlatt til fordel for en slags kombinasjon av de to formene ofte kalt arietta. Operaen inneholdt også en raskere handlingsgang i tråd med fransk publikums smak. Med bruken av både kor og ballett ligner likevel formen noe på Monteverdis L'Orfeo. Her følger scener fra hans opera Cadmus et Hermione som klart viser Lullys arietta-stil kombinert med varierte innslag av kor, koreograferte partier og korte orkesterritorneller.


Lully er en av ytterst få dirigenter som har dødd av yrkesskade. Under framføringen av sitt Te Deum presterte han å kyle dirigentstokken så hardt på en tå at han fikk betennelse i den og senere koldbrann. Han nektet å amputere tåen og døde to måneder senere i mars 1687.