Instrumentering, eller arrangering, dreier seg om å tilrettelegge best mulig et allerede eksisterende musikkverk for en annen besetning enn den originale. For eksempel fra piano til strykere, korps eller orkester.
Et godt grunnprinispp innen instrumentasjons- eller arrangeringsfaget, er å få hver instrumentgruppe til å fungere fint i seg selv. Hvis du skal skrive for storband bør du få messinggruppen til å fungere som en egen gruppe, saxrekka som en egen gruppe og kompgruppa som en egen gruppe. Hver av disse gruppene tildeles forskjellige oppgaver, alt ut i fra arrangørens intensjoner. Skriver du for orkester har du andre grupper å ta hensyn til: treblåserne, messingen, slagverket og strykerne. En arrangør bør være bevisst på hvilke grupper som skal ha de forskjellige oppgavene i et arrangement - hvilke instrumenter som skal ivareta melodien, det harmoniske, det rytmiske og så videre. i tillegg kan det være lurt å passe på at man har ivaretatt og balansert alle lagene i lydbildet: diskant, mellomtone og bass - i orkesteret er dette spennet ganske stort. Det vikstigste er å passe på at man ikke lar klangen hvile for mye i ett av disse områdene, eller at den varieres for mye. Som i livet : Alt med måte!
Kboof er en låt med en ganske klassisk form innenfor jazzverdenen (se ). Når en slik låt skal blåses opp til en stor besetning kan det være lurt å legge til noen formdeler som intro og avslutning, samt å vurdere om instrumentasjonen skal variéres underveis. Jeg bestemte meg for å la melodien gå to ganger med hovedvekt på strykere første gang og messing andre gang. I hver av disse delene valgte jeg å instrumentere for disse gruppene slik at de kan stå alene, mens resten av instrumentgruppene fikk rollen som fargeleggere og bakgrunnsutfyllere.
I strykerversjonen er akkordene spredt ut i hele strykergruppa. Siden disse akkordene er ganke fargerike har jeg latt være å dele opp førstefiolinene, slik at melodien får en stor klang som ikke blander seg for mye inn i akkordene. Ellers er akkordene spredt ut ganske tradisjonelt, med førstefiolinene på melodien, andrefioliner på neste akkordtone, bratsjene under der igjen o.s.v. For å få med flest mulig akkordtoner samt kvinter nederst måtte jeg dele opp celloene, og siden celloen har en ganske stor klang kunne jeg gjøre dette uten at de blir for svake i forhold til de andre strykerne.
Last ned notene som PDF:
Blåserversjonen er ganske lik strykerversjonen rent teknisk. Jeg har lagt ut akkordene slik at trompeten har melodien, og resten av akkordene er lagt ut nedover i forhold til de andre instrumentenes register. Forskjellen på messing og stryk er at i messing har man en ekstra instrumentgruppe - hornene. Horn er et instrument som beveger seg ganske sømløst mellom treblåserne og messingen, og fungerer ofte som et lim mellom disse ulike klangverdenene. Hornet har en litt rundere klang enn trompetene og trombonene, og mitt valg ble å doble trompetmelodien med et av hornene, både for å forsterke melodien og å runde av trompetklangen. Hovedtonene i akkordene (grunntone, ters og septim) la jeg i tuba og tromboner, noe som gir akkordene en god tyngde, og resten er delt mellom horn 2, 3 og 4 samt trompet 2.
Last ned notene som PDF:
Symfoniorkesteret er det største bandet vi har i dag. Skal man benytte seg av et slikt, må man vite hva man vil med det, og være ganske bevisst på hvilke instrumenter man velger til å utføre de forskjellige oppgavene. I tillegg bør man vurdere å blåse opp formen på låtene, så man får utnyttet det store klangrommet orkesteret representerer på en god måte, og balansen mellom klangmuligheter og verklengde blir naturlig. Kboof er ikke så lang, så jeg valgte å lage en liten intro for å forberede melodien, la melodien gå to ganger i henholdsvis strykere og messing, og la til en liten avslutning for å runde det av. Da endte den opp med en lengde på 1 minutt og 51 sekunder, hvilket er akkurat langt nok til at låta ble helhetlig.
Introen er ment å være en forberedelse av melodien, og har ganske variert instrumentasjon som leder opp til del A.
Første delen har hovedvekt på strykere, og melodien dobles av vekselsvis obo og fløyter, til slutt sammen med støtte fra fagott. Klarinetter, harpe og slagverk har krydderrollen, og fyller ut med detaljer som gjør musikken litt morsommere å høre på. i del B er det messing som har hovedfokus, og melodien dobles her med klarinetter, vibrafon og harpe, de to sistnevnte for å gi melodien et ekstra attakk i ansatsen av hver tone. I andre delen (takt 19-21) lar jeg fløyter og oboer doblet med harpe spille de frasene som klarinetter og fagotter spilte i del A, for å gi klangen et ekstra løft i forhold til del A. For å få mer tyngde i bassen dobler jeg tubaen med fagott i de samme taktene. Til slutt kommer en avslutning på 6 takter, som runder av det hele ved å hvile på to vekslende akkorder før den lander på låtas hovedakkord. Harpe utfyller strykerne, treblås unntatt fagott fungerer som utfyllende akkordbevegelser og messing danner hovedtyngden i akkordene.
Last ned notene som PDF:
