Kantate

Kantaten kan beskrives som en form som ligner på korte operaer uten scenisk framførelse eller et kort oratorium. Kantaten ble utviklet i Italia tidlig i barokken.

Caption of J. S. Bach's Coffee Cantata (Schweigt stille, plaudert nicht, BWV 211)

Schweigt stille, plaudert nicht, BWV 211

Foto: FannyH / Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4746129

Betegnelsen ble først brukt i 1620 i forbindelse med noen strofiske variasjoner over et bassostinat (som i chaconne eller passacaglia). Gradvis ble det vanlig at kantaten inneholdt kontrasterende deler med recitativ og arier adskilt med instrumentale mellomspill, gjerne inspirert av samtidig opera. Mot slutten av 1600 tallet standardiserte Stradella, Alessandro Scarlatti og andre fra det napolitanske miljøet kantaten til å bestå av to arier med recitativer. Formen ble populær på 1700 tallet, ikke minst som forum for virtuositet innen sang. I Frankrike adopterte Rameau kantateformen, men utvidet den til tre arier med recitativ. Kantaten ble brukt både i profan og kirkelig sammenheng.

I Tyskland var interessen størst for den kirkelige kantaten. Her får den et nytt innhold ved den hyppige bruken av koralen (salmer) i forskjellige deler av kantaten. Den får også en ny anvendelse i Tyskland. Kantaten ble brukt i gudstjenesten for å gi menigheten et estetisk supplement til det talte ord, og dens tekstlige innhold var derfor hentet fra den aktuelle søndagens tekst og salmer relatert til dette temaet. D. Buxtehude er sentral i utviklingen av den tyske, protestantiske kantaten, og J. S. Bach skriver i hvert fall to fulle sett med kantater til kirkeåret.

Mange av Bachs kantater begynner med en større korsats, gjerne i form av en koralvariasjon. Etter dette følger noen arier og recitativer før det sluttes av med en koral som en regulær firstemmig sats. Hvordan dette arter seg kan du studere nærmere i gjennomgangen av kantate BWV 140 Wachet auf av J. S. Bach her .