Kaija Saariaho (født i Helsingfors, 14.okt 1952; døde i Paris, 2.juni 2023) tilhører en generasjon finske kunstnere som tidlig etablerte seg i Europas musikalske hovedstad på 1980-tallet, Paris. Sammen med Magnus Lindberg og Esa-Pekka Salonon hadde hun først studert ved Sibeliusakademiet i Helsinki, og startet den nokså opprørske kunstbevegelsen ”Korvat Auki” (Åpne ørene!) - før veien gikk til Freiburg i Tyskland, som på 1970-tallet var det viktigste stedet å studere komposisjon i Europa. De to lærerne der, Klaus Huber og Brian Ferneyhough, hadde etablert et miljø som tiltrakk seg de fleste ledende unge komposisjonsstudentene. Også en nordmann var der på denne tiden, Ole Lützow Holm, som siden ble professor i komposisjon i Göteborg.
Kaija Saariaho skrev melodiøs, vakker musikk på 1970-tallet, slik som en sangsyklus over tekster av Edith Södergran ”Någon har jag sett”. Men allerede før hun forlot Finland hadde henne stil begynt å endres, og hun skiftet fokus fra melodi til klangfarge for å si det litt enkelt. Hennes stil har imidlertid alltid beholdt et særtrekk som har gjort henne til en populær komponist, sansen for et lyrisk og sensuelt tonespråk.
I Paris kom hun raskt inn i miljøet ved IRCAM, og fikk der tilgang til nye teknologier og tankesett som kom til å påvirke hennes musikk, langsomme endringer i klangflaten var fortsatt et kjennetegn, men nå begynte hennes komposisjoner også å ta utgangspunkt i elementer av det som var kjennetegnet for fransk musikk på denne tiden – spektralkomposisjon, der en tones klangspekter kunne danne utgangspunkt for et helt verk. ”Klang blir tid” ble det ofte omtalt som, og det betød at de deler av et spekter av overtoner som kunne frembringes for eksempel på en cello i et øyeblikk, nå ble brettet ut i tid. Dette kan for eksempel høres i hennes ensemblestykke Lichtbogen fra 1985-86.
Gjennom 1980-tallet arbeidet hun mye med elektronikk og skrev etter hvert store orkesterverk som fikk mange fremføringer verden rundt, ikke minst takket være hennes studiekamerat Esa-Pekka Salonen, som i mellomtiden var blitt en av verdens beste dirigenter.
For vokalverket Lonh, for sopran og elektronikk, mottok hun utmerkelsen Nordisk Råds Musikkpris i 2000.
Operaen ”L’Amour de loin” ble skrevet sammen med den libanesisk fødte forfatteren Amin Maalouf, og innledet en ny fase i hennes lilvsverk, og hun har siden skrevet ytterligere tre operaer, og arbeider på en som vil ha premiere i 2020.
Kaija Saariahos musikk har vært ganske mye spilt i Norge i de senere år. Hun var festivalkomponist under Ultima i 2000, og har siden vært presentert ved flere andre festivaler. Operaen ”L’Amour de loin” (kjærlighet på avstand) ble spilt i Bergen under Festspillene i 2006,) og hennes musikk har vært spilt av flere solister, ensembler og orkestre. I 2016-17 var hun gjesteprofessor i komposisjon ved Norges Musikkhøgskole.
Her kan du lese et intervju med henne fra Musikkhøyskolen fra 2016
