Bachs juleoratorium (Weihnachts-Oratorium, BWV 248) er ett av de mest berømte og spilte sakrale verk av Johann Sebastian Bach, og det nærmeste han kom til å skrive et oratorium. Det ble komponert mellom 1734 og 1735. Selv om Bach selv ga det betegnelsen oratorium, kan det diskuteres om dette verket faller inn under denne musikkformen. I virkeligheten er verket en syklus av seks kantater for den tids julefestdager (25., 26. og 27. desember, som omhandler fødselshistorien, jf. Luk. 2,1-20), nyttårsdag (omskjæringen og navngivningen, jf. Luk. 2,21), søndag etter nyttår (men likevel før 6. januar, noe som ikke er mulig hvert år) og helligtrekongersdag (6. januar, jf. Matt. 2,1-12).
Oversikt
- Del I: «Jauchzet, frohlocket» (første juledag)
- Del II: «Und es waren Hirten in derselben Gegend» (annen juledag)
- Del III: «Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen» (tredje juledag)
- Del IV: «Fallt mit Danken, fallt mit Loben» (nyttårsdag)
- Del V: «Ehre sei dir, Gott, gesungen» (første søndag efter nyttår)
- Del VI: «Herr, wenn die stolzen Feinde schnauben» (helligtrekongersdag)
Bare en del av musikken ble nykomponert. Flere koraler og arier stammer fra verdslige verk Bach tidligere hadde komponert, deriblant gratulasjonskantater til det saksiske fyrstehuset (BWV 213, 214 og 215). Det er likevel mulig at han under komponeringen av disse verkene hadde den senere bruken av dem i tankene.
Åpningskoralen «Jauchzet, frohlocket» stammer direkte fra åpningskoret i lykkønskningskantate BWV 214 «Tönet, ihr Pauken! Erschallet, Trompeten!» (omtrent «gi lyd, dere pauker, gi gjenlyd, trompeter!», derav bruken av pauker og trompeter), som ble skrevet i 1733 til fødselsdagen til Maria Josepha, kurfyrstinne av Sachsen og dronning av Polen.
Tallrike koraltekster stammer fra den saksiske lutherske salmedikteren Paul Gerhardt (1607-1676). Det billedrike språket i de nydiktede ariene er påvirket av pietismen.
Å bruke eksisterende musikk på nytt var på Bachs tid ingen sjeldenhet. Vi har tidligere hørt om parodimesser, messer som tar i bruk tidligere komponert musikk. Både Bach og Händel brukte ofte ting om igjen eller lånte stoff fra andre komponister. Det må forstås på bakgrunn av et håndverksmessig musikksyn. Først med Sturm und Drang-perioden på 1700 tallet og i romantikken oppstod en forestilling om det geniale kunstnergeni som i umiddelbar inspirasjon skapte det ene, store og originale verket. At musikk har vært brukt til formål som den opprinnelig ikke var komponert for, kan for noen svekke den kunstneriske troverdigheten i verket. Men tiden har vel vist at barokkens parodipraksis også skapte levedyktige verk, og i hvert fall ikke har forhindret at Juleoratoriet, av alle Bachs større verk, er det mest populære og mest oppførte.
