NRK Meny
Normal

Jazzens røtter – Europeiske og afrikanske trekk

Jazzen og den afroamerikanske musikken oppstod i Amerika på begynnelsen av 1900-tallet der afrikanske slaver og europeiske nybyggere møttes. Slavene ble fraktet med skip i over 300 år frem til ca. 1850, mens europeerne dro til Amerika av ulike årsaker. I løpet av 1800-tallet begynte slavenes og nybyggernes kulturer å blande seg og utvikles mot et felles musikalsk uttrykk.

The Slave Trade

"The Slave Trade" av Francois Auguste Biard

Foto: www.bridgemanart.com

Europeiske trekk

Immigranter som spiller

Immigranter som spiller

Foto: Wikipedia

De europeiske nybyggerne levde et enkelt liv og var nøysomme. Mange hadde blitt tvunget bort hjemmefra, forfulgt eller blitt deportert og flere hadde sterk tilknytning til kirken. I starten sang de mye unisont, men brukte etter hvert flerstemmig sang og instrumenter under gudstjenestene.       

Fra Skottland og Irland kom det en musikkultur kalt String Band. Her ble det brukt fiolin, mandolin, gitar og kontrabass (eller vaskebaljebass) i tillegg til sangen, som ofte var flerstemmig. Europeerne hadde utviklet en sterk sans for harmoni, renhet og klarhet gjennom den klassiske musikkhistorien. Stringbandene har vært sentrale for jazzens utvikling og var en forløper til Country og Bluegrass.

En annen musikktradisjon som kom med europeerne var Brass Band. Opprinnelig var de militærorkestre i Storbritannia fra 1500-tallet og hadde som funksjon å oppildne troppene til kamp i tillegg til å underholde. Spesielt marsjene ble populære i og etter den amerikanske borgerkrigen og bidro til å forsterke en patriotisme. John Phillip Sousa var en sentral komponist for Brass Bandene.

Minstrel Shows

Minstrel shows

Foto: Wikipedia

Europeerne tok også med seg en type underholdning som ble kalt Minstrel Shows. Dette var en gammel europeisk tradisjon som ble spesielt populær i Amerika i 1830 og 1840-årene, der en gruppe reiste rundt for å underholde innbyggerne. Tematisk handlet det ofte om å gjøre narr av slavene på en humoristisk måte. Skuespillerne var som oftest hvite som malte seg svarte i ansiktet (Blackface) for å tydeliggjøre det stereotype synet på de svarte som regjerte blant den hvite befolkningen. Dette synet kommer sterkt til uttrykk i den kjente sangen Oh Susanna.

Vaudeville promoplakat

Vaudeville promoplakat

Foto: Wikipedia

En mer urban og sofistikert forestillingsform kalt Vaudeville holdt til på faste teatre i byene. Dette var en forestillingsform som ble utviklet med bakgrunn i Minstrel Shows, Music Hall og Burlesque. På mange måter kan en si at dette er forløperen til de store amerikanske underholdningsshowene og til de moderne musikalene. Forestillingene hadde et folkelig og fengende preg og la større vekt på musikken og sangene enn Minstrel showene gjorde. Disse showene ble også en viktig arena for turnerende artister og musikere.

For å sammenfatte litt kan vi si at europeerne bidro på mange måter i forhold til å legge til rette for jazzens utvikling i Amerika. De hadde med seg sin sans for funksjonsharmonikk, flerstemmig sang, formsans, struktur, ulike instrumenter og musikalske idealer fra den klassiske musikktradisjonen.

Afrikanske trekk

Arbeid på plantasjene

Arbeid på plantasjene

Foto: Wikipedia

Som tidligere nevnt kom slavene med skipslaster fra Afrika fra omkring 1500-tallet. De som overlevde overfarten ble solgt til godsherrer og plassert på plantasjer for å arbeide. Under forferdelige forhold brukte de musikken for å fokusere på arbeidet og holde motet oppe. Det var to typer arbeidssanger som ble brukt. Den ene ble kalt Field holler og ble brukt mest for å holde motet oppe hos slavene. Formen var ganske fri.

Den andre typen het Work songs og skulle koordinere rytmen i arbeidet og var derfor mer rytmisk fast i formen. Her kommer et eksempel på en gammel Work song, Rosie, som er flettet inn i denne moderne groovy komposisjonen fra vår egen bluesmester Knut Reiersrud.

Tradisjonell tromming fra Ghana

Tradisjonell tromming fra Ghana

Foto: Wikipedia

I de afrikanske landsbykulturene har musikken alltid vært en naturlig del av dagliglivet. Sang, dans, rytme, og improvisasjon fungerer som en integrert del av fellesskapet og samfunnslivet. Omreisende historiefortellere, Griots, har alltid brukt musikken som kommunikasjonskanal og bidratt til å opprettholde en levende musikalsk tradisjon. Musikken deres lå nært opp til talestemmen og hadde en sterk dialogform (call and response). Tonaliteten var basert på såkalte blåtoner (”skjev” tonalitet) og improvisasjon var en sentral del. Rytmikken har også en sentral posisjon i afrikansk musikk, blant annet gjennom polyrytmikk (flere rytmer som går samtidig). Disse elementene skulle bli en sentral del av den tidlige afroamerikanske musikken.

Her kan du løse noen oppgaver fra artikkelen du nettopp har lest.