Italia opplevde en slags renessanse for opera i første halvdel av 1800-tallet. Det var tre komponister som sørget for å bringe operaen opp til nye høyder. Dette var Rossini, Donizetti og Bellini som alle skrev i bel canto-stil, med vakre melodier og vokal akrobatikk.
Rossini er spesielt kjent for buffo-operaen Barberen i Sevilla, som i handling er del av samme trilogi som Figaros Bryllup (Mozart), og det var kanskje innenfor den komiske sjangeren Rossini trivdes best. Etter Barberen brukte Rossini aldri mer secco-resitativ. Han vevde sammen arie og resitativ til den kompliserte scene ed arie som var en form som glattet over skillet mellom resitativ og arie uten å forlate nummeroperaens prinsipper. Han presenterte også en sinnrik ensembleteknikk som ga ham muligheten for utrolig turbulente scener.
Hans siste opera, Wilhelm Tell, (en "grand opéra"), var typisk for den store tidsalderen med en form for politisk opera, som Verdi videreførte, og som nok hadde betydning for prosessen som førte til Italias samling.
Donizettis Lucia di Lammermoor er interessant i sin musikalske beskrivelse av Lucia som rett og slett mister forstanden gjennom sin uforløste kjærlighet. I en lang sekvens (Il dolce suono) følger vi hennes humørsvingninger fra de søteste melodier til de mest absurde, koloraturfyldte utbrudd.
Donizetti Noter
Bellini skrev mest opera seria og var kanskje den poetiske av de tre og mest konsekvent på å forene tekst og musikk i operaene. Hans mest kjente operaer er Norma og Søvngjengersken.
I en klasse for seg er Giuseppe Verdi. Donizettis siste store opera var Don Pasquale. Derfra og ut var det bare Verdi.
Hans store gjennombrudd var operaen Nebukadnesar med det berømte Slavekoret (Fly, tanke, på gyldne vinger).
Korsatsen ble fort et musikalsk banner for frigjøringen av Italia. Verdi ble en symbolsk skikkelse for denne frigjøringen, og navnet hans ble et akronym for kongen av Sardinia som var utpekt som overhodet for et nytt forent Italia. Viva Verdi - Vittorio Emmanuele, Rè d'Italia - ble et politisk kamprop.
Giuseppe Verdi
Foto: Giovanni Boldini / GFDL, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=12092229Etter dette skriver han flere operaer med emner fra historien om kamp mot tyranni og hylling av friheten. Men det er med de tre operaene (Rigeletto, La Traviata og Trubaduren) fra starten av 1850 tallet Verdi er i ferd med å finne sin egen operastil som ble den typiske italienske operaens høydepunkt. Allerede i disse er han i ferd med å forlate nummeroperastrukteren og forgjengernes bel canto-stil. I sine tre siste verk, Aida, Otello og Falstaff, smelter musikk og drama sammen i en høyere enhet.
Verdi gjorde operaen til et mer realistisk teater enn det bel canto-komponistene hadde gjort. Han krevde høyt skuespillernivå på sangerne og var lite interessert i stemmeakrobatikk. Han ønsket å lage differensierte karakterstudier, også for birollene. Han har full kontroll over orkesterspråket. Hans uttrykksfulle melodilinjer følger teksten tett, og alt blir understøttet av en umiskjennelig rytmikk som pulserer gjennom alle verkene.
Oppgave:
- Studer disse to scenene fra Verdis opera Rigeletto. I den første (Akt II: Grevens palass - Povero Rigoletto! La rà, la rà- Cortigiani, vil razza dannata (Youtube)) ydmykes Rigeletto samtidig som han oppdager at hans datter er forført av greven og i "Ah, più non ragiono (Youtube)!..." fra akt III tar Gilda en naiv og skjebnesvanger avgjørelse idet hun med åpne øyne går inn i en fatal felle arrangert av hennes far for å felle greven.
- Hvilke musikalske virkemidler bruker Verdi for å få fram denne dramatikken?
Tekst med oversettelse finner du i vedlagte filer.
