Til dette trenger man strukturerende prinsipper. Opp gjennom musikkhistorien har det kommet stadig flere slike strukturerende prinsipper. (Og det er spennende å prøve å finne sammenhengen mellom disse og den generelle historiske kontekst de har oppstått i.)
Hvis du er komponist i høymiddelalderen, har du ikke piano, akkorder og akkordprogresjoner. Du tenker heller ikke akkompagnement + melodi. Din musikalske arv er den enstemmige gregorianske sangen, og de tidlige forsøkene på å utvide denne tradisjon til flerstemmighet. Du kan også ta i bruk notasjon som angir både tonehøyder og rytmer. Det er da du kommer på at du vil finne opp det isorytmiske prinsipp:
Idéen er at du, for å holde musikken i gang, trenger en struktur som du kan gjenta, men samtidig variere ved å fylle den med stadig skiftende innhold. Du tenker at strukturen kan være et rytmemønster. Og hva er mer nærliggende enn å fylle dette mønstret med tonene fra en gregoriansk sang? Dette vil gi komposisjonen din en forankring i et tonemateriale med høy status og religiøs betydning. Du kaller rytmemønsteret talea, og tonehøyderekken color. Du har dermed laget et strukturerende prinsipp som gir musikken din varighet, orden og mening. Da gjenstår det bare å anvende dette som "motor" i en flerstemmig sats.
For å illustrere teknikken bruker vi en velkjent melodi som utgangspunkt. Gregorianske melodier er ikke lenger velkjente, slik de var i middelalderen, så vår eksempelmelodi er ikke gregoriansk (og heller ikke spesielt religiøs).
Opprinnelig melodi:
Color (Tonehøydene i den opprinnelige melodien):
Talea (et rytmisk mønster som vi finner på selv).
Antall elementer i talea kan godt være delelig på antall toner i color.
Den ferdige komposisjonen kan bli en firstemmig korsats der en (eller flere) av stemmene helt eller delvis anvender talea/color som tonemateriale. I dette konstruerte eksemplet gjøres dette gjennomført i den nederste stemmen, mens de øvrige stemmene beveger seg fritt innenfor en harmoniske ramme:
Den isorytmiske komposisjonsteknikken ble brukt på mange og varierte måter. Her er et relativt enkelt eksempel, en motett av Guillaume de Machaut (ca 1300-1377). Vi viser bare tenor-stemmen (den stemmen som bærer den grunnleggende strukturen). Den utføres her på krumhorn. Talea (rytmemønsteret) består av 12 toner mens color (tonehøydemønsteret) har 18. Det går altså 3 talea på 2 color. (12 x 3 = 18 x 2 = 36). Ved den fjerde talea har vi altså sammenfall, og på dette stedet gjør komponisten en endring: talea får halverte noteverdier. De andre stemmene bidrar til at det likevel ikke blir noe hørbart brudd i komposisjonen på dette stedet. Det er typisk for middelaldermusikken at de underliggende strukturer slik ikke blir påfallende for lytteren. (jf. , der musikk var mye mer enn det umiddelbart hørbare.)
Oppgaver:
- Velg en kjent melodi og bruk den som grunnlag for en isometrisk komposisjon, på liknende måte som i eksemplene ovenfor.
- Arne Nordheim har laget “verdens lengste musikkstykke”. Han bruker loops som aldri får sammenfall før etter 100 år. Hvordan er sammenhengen mellom dette og det isometriske prinsipp? (Og hva er konsekvensen ved forskjellige forholdstall mellom antall toner i color og talea?) Prøv å finne eksempler fra forskjellige musikktyper på stuktureringsprinsipper som minner om det isometriske prinsipp.
