NRK Meny
Normal

Instrumentalmusikk med bakgrunn i vokalmusikk

I mangel av noen sangere blir en femstemmig motett framført av 2 sangere, 1 gambe og 2 blokkfløyter. Og så låter det slett ikke så verst. Kanskje det rett og slett låter vel så godt uten sangere?

Fresco

Historisk freskomaleri på Prachatice rådhus

Foto: https://www.colourbox.com/

Det er naturlig å tenke seg at idéen om ren instrumentalmusikk stammer fra dansemusikken i folkemusikken . Sekkepiper, fløyter, trommer osv. ble brukt i festsaler og på torg, og var kilde til underholdning og dans. Men dette må regnes som bruksmusikk, og tanken om bare å lytte til instrumentalmusikk på samme måte som man gjorde med vokalmusikk var i begynnelsen av renessansen lite utbredt. Men gradvis blir oppfatningen av at instrumentalmusikk har sin egenverdi vakt til live, blant annet ved å blande instrumenter og sangere i stykker som opprinnelig var tenkt som sang a cappella.

I det øyeblikket de helt fjernet sangerne fra ensemblet, fikk de øre for en ny type tekstur for et instrumentalensemble. Musikken var ikke basert på danserytmer med et melodiinstrument på toppen, men på selvstendige stemmer som bar hele stykket.

Det naturlige i en slik prosess kan være at vokalstemmer som blir overtatt av instrumenter, etterhvert tilpasses de instrumentene som spiller dem. Man begynner altså å skrive idiomatisk for instrumentet, det vil si å ta hensyn til dets styrker og svakheter med hensyn til for eksempel register, klangområde, muligheter for kromatikk osv.

Buxheimer Orgelbuch

Buxheimer Orgelbuch

I et italiensk manuskript fra 1420 finnes det komposisjoner av blant andre Machaut, som er trykt opp både som vokalsatser og som transkripsjoner av disse til tasteinstrument. Senere kommer flere denne typen transkripsjoner, som for eksempel Buxheimer Orgelbuch.

Ved transkripsjoner til for eksempel tasteinstrument eller strengeinstrument vil det være nødvendig å gjøre en del justeringer fra det originale vokalmanuset. En sanger vil kunne holde en tone over lengre tid, men den vil fort dø ut på et strengeinstrument. Dette ble ordnet ved at en la inn ornamentikk (utsmykning som triller osv) på de lange tonene.

Hvis den originale satsen var 5-stemt, måtte en kanskje redusere antall stemmer i den instrumentale utgaven. Samtidig kunne en fire på kravene til dissonansbehandling siden disse først og fremst var til for å gjøre stemmene lettest mulig å synge.

Når denne transkripsjonspraksisen var etablert, var det uunngåelig at det dukket opp kompisisjoner for instrumenter som ikke var hentet direkte fra en vokalsats, men som fremdeles hadde den som et forbilde. Men etterhvert ble denne forbindelsen svakere, ikke minst fordi tekstens betydning for komposisjonens struktur (oppbygging) var borte, og en måtte jakte etter nye prinsipper for oppbygging av en komposisjon.

Ricercare

En av de formene som vokser fram fra en vokalform er ricercaren. Den utvikles fra motetten og dens imiterende stil, og består av et tema med imitasjoner som presenteres i flere gjennomføringer med variasjoner av temaet. Ricercaren var grunnlaget for den meget populære fugeformen i barokken. Det følgende eksempel fra en ricercare av Sperindio Bertoldo (ca 1530 - 1570) viser tydelig slektskap med den imiterende motetten.

Instrumentale cantus firmus-satser

I England kan vi finne en instrumental variant av de tidlige cantus firmus -motettene, hvor de prekomponerte melodiene ble lagt i lange noteverdier i én av stemmene med de andre kontrapunktiske stemmene i kortere noteverdier. Av de mest kjente melodiene som ble brukt slik er In nomine og Felix namque. Det følgende eksempelet er hentet fra William Byrds In nomine, hvor det er lett å oppfatte hvor cantus firmus spilles.

Canzona

I Italia var den franske chanson (i likhet med frottolaen) svært populær. Den ble kalt canzon francese, og av dem kom det etterhvert mange instrumentale transkripsjoner. De ble fulgt av originale komposisjoner, først for tasteinstrumenter, så for instrumentalensembler, vanlige på den tiden. Disse komposisjonene fikk benevnelsen canzoni da sonare.

Melodikken i chansonen fulgte versinndelingen i teksten, og hadde derfor en mer regelbundet form enn for eksempel madrigalen. En slik inndeling i avsnitt gjorde, at komponistene foretrakk å bruke den som modell, i stedet for madrigalen, som mer fulgte innholdet i teksten. I forhold til ricercare og cantus firmus -satsene ble dette en lettere form for musikk med mindre polyfoni.

Dette var en musikkform Giovanni Gabrieli (ca 1554 - 1612) utforsket og brukte i S. Marco -katedralen i Venezia. Her eksperimenterte han med plassering av flere kor eller ensembler i kirkerommet, og klangkontrastene som oppstod i vekslingen mellom de enkelte gruppene og når alle gruppene sang samtidig. Hans canzonaer er svært populære og finnes innspilt med mange forskjellige typer instrumentsammensetninger. Her er en variant av Canzon primi toni a 8, spilt av et messingensemble:

Og slik kunne det høres ut, når Gabrieli kombinerte både kor- og instrumentgrupper i Omnes gentes: