NRK Meny
Normal

Instrumentalmusikk basert på variasjonsteknikk

For mange er gitarsoloen høydepunktet, rockelåten og gitaristen den store helten. Å skape en spontan variasjon over et tema eller en akkordrekkefølge er fascinerende, men blir ikke introdusert med jazz og rock. Fenomenet er mye eldre.

Psaltery renessanse
Foto: https://www.colourbox.com

Å leke seg med en melodi og improvisere fram nye variasjoner av den, er ein eldgammel kunst. I renessansen startet utviklingen av variasjonsformen som komposisjonsprinsipp, en kunst Mozart og Beethoven et par hundre år senere tok til nye høyder.

Variasjonsformen finner vi godt spredt utover Europa, med England, Spania og Italia som de viktigste områdene.

I England ble virginal, en spesiell engelsk cembalotype, populær utover 1500-tallet. Den viste seg å være godt egnet for framføring av variasjonssatser, som i økende grad ble komponert i andre halvdel av århundret. Viktige komponister er William Byrd (ca 1540-1623), John Bull (1562?-1628) og Orlando Gibbons (1583-1625).

En type variasjonssats som er spesiell for England, er den som har fått navnet ground, der det blir variert over motiv[i] i bassen som blir gjentatt (bassostinat). Hør den vakre framføringen av Byrds Hughe Ashton's Ground.

I Spania finner vi variasjonssatser for lutt eller gitar i tabulaturnotasjon fra 1538. Mest kjent fra 1500-tallet er Antonio de Cabezóns (ca 1510-1566) variasjonssatser for orgel og andre tasteinstrumenter. Lytt til hans Diferencias sobre La pavana italiana.

Variasjonsteknikken lar seg lett kombinere med den nye interessen for dansesatsene, og dette ble særlig vanlig i Italia, slik vi finner det i Giovanni Antonio Terzis (virksom ca 1580-1600) dansesuiter for lutt.

Som grunnlag for variasjoner var det vanlig å bruke både kirkelige og verdslige melodier. Best egnet var enkle melodier, som var delt inn i like lange fraser. Derfor falt valget ofte på melodier fra folkemusikken.

Improvisasjon

Fra lærebøkene i musikk på den tiden vet vi at improvisasjon var vanlig i renessansen. De skilte mellom discantus supra, å improvisere motstemmer til en cantus firmus, og diminusjon, som gikk ut på å utsmykke en melodi ved å dele opp tonene i kortere noteverdier. Discantus supra kan ha hatt innverkning på utviklingen av polyfone former som ricercare, og diminusjon er nær sammenknyttet med variasjonsformen.

Typisk for et improvisatorisk verk er at det er løst oppbygd i vekslingen mellom homofone og polyfone partier, og partier med mange virtuose skalapassasjer. Former som er knyttet til denne sjangeren, er preambulum, intonazione, intrada og toccata. Titlene indikerer at musikkformen ble mye brukt som forspill, og dette blir videreført i de mye brukte preludier i barokken. Kjent komponist innen denne formen er Claudio Merulo (1533-1604).