James P. Johnson er kjent som grunnleggeren av den såkalte Stride piano stilen og var en viktig inspirasjonskilde for mange senere pianister. Stilistisk ble han inspirert av Scott Joplin og ragtime-stilen, men stride hadde en mye friere høyre hånd og inneholdt vesentlig mer improvisasjon. Det var også en mye mer kompleks stilart som krevde en svært god teknikk. Man kan si at det først var med denne stilen at jazzpianistene kunne sammenligne seg med de store klassiske utøverne. Johnson var også en betydelig komponist som fikk stor suksess på salgslistene.
Thomas «Fats» Waller var i likhet med James P. Johnson en viktig pioner for utviklingen av stride-piano. Som Johnsons elev adapterte han raskt denne nye pianostilen og gjorde den til sin egen. I tillegg til å være en glimrende pianist var han også, i likhet med Johnson, en utmerket komponist som fikk enda større komersiell suksess enn sin læremester. Han var også en stor entertainer som opptrådte som komiker, radiovert og filmskuespiller. I denne versjonen av hans egne "Ain´t Misbehavin´" kan en høre litt av Wallers kvaliteter som entertainer.
Art Tatum var inspirert av Johnsons stride piano og klassisk musikk. Han hadde en enorm teknikk som gjorde ham istand til å spille ting som var umulig for andre pianister uten å anstrenge seg nevneverdig. Og selv om jazzen har utviklet seg mye siden hans levetid hersker det liten tvil om at han er en av tidenes mest komplette pianister. Count Basie kalte ham "verdens åttende underverk", mens Fats Waller sa en kveld han selv spilte på en klubb og Tatum kom inn: "I only play the piano, but tonight God is in the house". Her kan man høre hvorfor.
Her kan du løse noen fra artikkelen du nettopp har lest.
