NRK Meny
Normal

Hanns Eisler – proletariatets komponist

Han ville frigjøre arbeiderklassen gjennom sin musikk, men døde i stedet dypt desillusjonert over sosialismens forfall i Øst-Europa.

Hanns Eisler 1917

Hanns Eisler, 1917

Foto: Wikipedia

Hanns Eisler ble født i Leipzig i 1898, døde i Leipzig i 1962. Han var en tysk komponist og musiker som tidlig ble privatelev av Arnold Schönberg, dvs. fra 1919–23. Han var regnet som en av de mest begavede unge komponister i sin generasjon, og fikk byen Wiens kulturpris allerede i 1919. Han skrev da en rekke interessante verk i ekspressiv fritonal stil, bl.a. med tekstmateriale fra aviser og annonser.

Han var marxist av overbevisning og støttet det tyske kommunistpartiet, og dette ledet ham til å skrive musikk i en mer populistisk retning, beregnet på bruk innenfor politiske massebevegelser. Han begynte å skrive politiske kampsanger og satiriske sanger beregnet på framføring på lasteplan og i kafeer og barer. En av hans sanger – Roter Wedding – solgte 30.000 grammofonplater i 1930, et vanvittig høyt tall på den tiden. Denne sangen ble et uttrykk for agit-prop, – egentlig agitasjon og propaganda – som ble hans forsøk på å skape en proletarisk kampmusikk. Eisler ga opp å spille i de klassiske konsertsalene, og valgte seg i stedet barer, kafeer, forsamlingslokaler og offentlige møter som sitt forum. Hanns Eisler så tidlig faren for at nazistene kunne komme til makten, og forsøkte å stimulere til motstand gjennom sin musikk, som ble brukt på politiske møter over hele Tyskland. De mest kjente sangene hans ble sunget over hele verden også på 1960- og 70-tallet, slik som Enhetsfrontsang og Solidaritetssang. I Enhetsfrontsang kan man høre hvordan han forsøker å kombinere sitt studium i komposisjon med en politisk agitasjonsmessig stil. Orkesterledsagelsen er inspirert av hans sans for Johann Sebastian Bachs polyfone stil, som han forsøkte å trekke inn i den politiske musikken også i andre verk.

Da nazistene likevel kom til makten i 1933 måtte han flykte, og de påfølgende år var han i Paris, London og København for ham dro til USA, der han slo seg ned i Hollywood i 1938. Her ble han nær partner med komikeren og skuespilleren Charlie Chaplin, og arbeidet på filmer sammen med ham. Men han gjorde også en studie av hvordan musikk kunne skrives for film, noe som ble den første lærebok i komposisjon for dette mediet, Composing for the films (1948). Musikken til ”14 Arten den Regen zu beschreiben” – ”14 måter å beskrive regnet på” fra 1941 er en klassiker innen eksperimentell film, som ble laget i samarbeid med den nederlandske filmskaperen Joris Ivens.

Hanns Eisler ble den sentrale samarbeidspartneren til dramatikeren og dikteren Bertolt Brecht. Brecht hadde blitt berømt gjennom samarbeidet med Kurt Weill, men i Eisler fant han en partner som kunne sette nærmest kongenial musikk til hans tekster og dramaer. I Hollywood skrev Brecht sammen med Eisler en rekke teaterstykker som siden skulle bli det sentrale repertoaret til Berliner Ensemble i den unge DDR-staten, og skape «det episke teateret», som ble en av de viktigste teaterbevegelsene i Europa etter 2. verdenskrig. Eislers foretrukne medium var sangen, og han kan på mange måter sies å være den tyske Schubert i det 20. århundre. En av de mest kjente er An den kleinen Radioapparat, som også artisten Sting siden har gjort berømt

Her er Stings versjon, The Secret Marriage.

Da den antikommunistiske kampanjen som ble kjent under begrepet ”McCarthyisme” begynte å herje i USA fra 1948 var Eisler den første europeiske kunstneren som ble utvist fra landet – erklært uønsket på grunn av ”uamerikansk virksomhet”. Dette var et angrep rettet mot hele filmindustrien i Hollywood, som av makthaverne i Washington ble ansett for å være en trussel. Eisler er dermed en av meget få kunstnere som kan sies å ha blitt erklært uønsket av to forskjellige regimer, først av det nazistiske Tyskland på 1930-tallet, og deretter av sterke antidemokratiske krefter i USA i 1948.

Grabstätte von Hanns Eisler Grabstätte von Hanns Eisler und Steffy Eisler

Eislers gravsted.

Foto: Lüko Willms / Wikipedia

Han reiste til Europa, returnerte først til Wien og deretter til Øst-Berlin, der han slo seg ned i den nye staten DDR. Han ble involvert i arbeidet med å lage teatermusikk for Bertolt Brecht ved Berliner Ensemble, ved siden av å skrive sanger for arbeiderkor og populære sanger til bruk i hverdagen. Han la vekt på å skape en ny tradisjon der det avanserte skulle forenes med folkelighet. Samarbeidet med Brecht ble stildannende for hvordan skape teatermusikk, og i løpet av mer enn 20 år, mellom 1933 og 1955, skrev de en lang rekke verk som er blitt sentrale i tysk musikk- og teaterhistorie. Eisler var også en glimrende forfatter og skribent, og en klar analytiker av europeisk kulturs utvikling i perioden 1925–50. Hans tekster og foredrag er skarpe analyser av europeisk kulturs utvikling.

Å høre ham synge sine egne sanger er også en opplevelse, fordi han kunne foredra sangene både brutalt, sårt og ironisk, selv om stemmen på ingen måte er ”vakker”.

Her kan du høre ham synge en av sine egne sanger – Den holdbare grågåsa (1955).

Hanns Eisler døde i 1962, desillusjonert over den politiske utviklingen i DDR.