NRK Meny
Normal

Gregoriansk sang

Over hele verden kan vi i dag besøke kirker eller gå på konserter og høre gregoriansk sang. Denne musikkformen har en utbedrelse som er enestående. Og den har vært levende i en ubrudt tradisjon gjennom femten århundrer! Hvorfor?

Square vintage bokeh postcard with Middle Ages castle Square vintage bokeh postcard with Middle Ages castle
Foto: SPACEDRONE808 / https://www.colourbox.com

Svaret er todelt; Den katolske kirkes mektighet, utbredelse, og evne til disiplinering og ritualisering, og kraften og kvaliteten i musikken selv.

Betegnelsen "gregorianikk" refererer til pave Gregor I (pave fra 590 til 604) og det arbeid han gjorde for å organisere og standardisere kirkesangen. (Nyere forskning har riktignok avkreftet mye av Gregors betydning og vist at mange andre også bidro.) I den tidlige kristne kirken hadde det utviklet seg mange lokale sangtradisjoner. Ifølge legenden gjenopprettet Gregor en sangskole i Roma, Schola cantorum, for å utdanne sangere som kunne utbre den rette form for sang til hele den katolske verden. Standardiseringen gjaldt ikke bare sangen i seg selv, men hele den kirkelige liturgien. (Liturgi er betegnelsen på organiseringen av en gudstjeneste eller annen kirkelig handling, dens faste ledd og hvordan deltakere bidrar i den rituelle gjennomføringen.)

Kirkens rituelle liv ble organisert i form av tidebønner (officium) og gudstjenester (messe). Til bestemte tider på døgnet skulle det være bønnesamlinger med tekstlesing, salmer og vekselsang, og det var også to daglige messer.

De syv tidebønnene ble fordelt over døgnet slik:

  • Matutin kl 0.00
  • Laudes kl 5.00
  • Prim kl 7.00
  • Ters kl 9.00
  • Sekst kl 11.00
  • Non kl 15.00
  • Vesper kl 18.00

Messen

Gudstjenstene besto av faste ledd (ordinarium) og ledd som skiftet i løpet av året og hadde vekslende tekster (proprium).
Ordinarieleddene med sine faste tekster og rekkefølge utgjør fram til i dag en særdeles sterk tradisjon.

Ordinarium:

Kyrie (Herre, forbarm deg)
Gloria (Ære være Gud)
Credo (Jeg tror - trosbekjennelsen)
Sanctus (Hellig er Gud)
Benedictus (Velsignet være han som kommer i Herrens navn)
Agnus Dei (Se det Guds lam som bærer verdens synd)

Gregorianikkens utførelse, stil og former

Man antar at den tidlige kristne sang har røtter i jødisk synagogesang og de framførelsene av gammeltestamentlige tekster som der utføres som vekselsang mellom forsanger og kor. I gregoriansk sang er det tre utførelsesmåter:

  • Responsorial sang: Veksling mellom solist og kor som "svarer" (responderer) hverandre.
  • Antifonal sang: Veksling mellom to korgrupper.
  • Samlet sang: Uten veksling mellom grupper eller solist.

Vi skiller også mellom to måter tekst og melodi kan foholde seg til hverandre:
Syllabisk: En tone for hver stavelse i teksten
Melismatisk: Mer enn en tone (fra to til veldig mange) for hver stavelse i teksten.

Former:
Den gregorianske sangen tok form av den funksjon den skulle tjene. Man sang for å styrke sin tro i fellesskapet av troende. Og man sang for å lovprise og takke Gud. Og det man sang, var i første rekke hentet fra Bibelen, som var en hellig tekst, og som derfor krevde en mer opphøyd framførelse enn vanlig tale. I tillegg laget man tekster som tolket Bibelen og som uttrykte religiøs ærefrykt. Ut av dette vokste de gregorianske former fram, som en langsom prosess gjennom århundrelang utvikling.
En av de grunnleggende formene er psalmodien, brukt til Bibelens Davissalmer o.l. Tekstene består av to halvdeler som uttryker det samme, men med forskjellige ord. Tilsvarende deling finner vi i melodien. En psalmodi kunne ofte være omkranset av et såkalt antifon, et slags for- og etterspill, sunget av alternerende korgrupper, altså i antifonal framføring.

En av de eldste typene ikke-bibelsk tekst som fikk innpass i liturgien er hymnen, som var lovprisning eller takkesang.

Særlig kjent er biskop Ambrosius i Milano, som allerede på slutten av 300-tallet skrev sine hymner. En senere utviklet form (fra 800-tallet) er tropen (vending/utsmykning). Man tok utgangspunkt i et allerede eksisternede melodifragment, opprinnelig sunget på kun en stavlese (melisme), og laget ny tekst med en stavelse til hver tone (syllabisk). En videre utvikling av tropeformen var sekvensen. Man satte tekst til melismedelen av messens alleluja (et av propriumleddene) og sturkturerte dette videre i strofepar aa, bb, cc etc.

Stil:
Kristendommen kom til Europa fra Palestina og Syria og slo rot i Bysants (Istanbul). Det er derfor grunn til å tro at den tidlige kristne sangen hadde orientalsk opprinnelse, altså fra Midt-Østen og Asia. Et felles kjennetegn på orientalsk vokalmusikk og gregoriansk sang er den rike bruk av melismer (til forskjell fra den gresk-antikke sang, som trolig i overveiende grad antas å ha vært syllabisk). I møte med europeisk tenkemåte har melismatikken imidlertid blitt mer strukturert og balansert. I dette eksemplet (en alleluja) ser vi at den melismatiske tonestrømmen faller inn i en aab-form:

Melismatisk i AAB-form

Melismatisk i AAB-form

Foto: Kilde: Jeanson og Rabe: Musiken gjenom tiderna

Gregorianikk er altså ett av mange eksempler på at møte mellom ulike kulturer gir fruktbar grobunn for utvikling av nye verdifulle uttrykksfomer.

Når vi opplever gregorianikk som en ren og opphøyet musikk, har det spesielt sammenheng med tre forhold:

  1. Det unisone vokale uttrykket. Sangen er alltid solistisk eller unison, aldri flerstemt og aldri med instrumentledsagelse. Dette gir et konsentrert og meditativt inntrykk, og blir en understrekning av at det dreier seg om forholdet mellom mennesket og Gud. Intet forstyrrende skal komme imellom. I den unisone gregorianske sangtradisjonen hører vi også et svært disiplinert kollektivt uttrykk. Dette er ikke en hvilken som helst form for "unison allsang", men en høyt utviklet ensemblesang som forutsetter stor varhet og lytteevne hos utøverne.
  2. Språket. Gregoriansk sang har latinsk tekst. Dette er i seg selv et klangfullt og vokalrikt språk, velegnet til denne typen sang. I tillegg er det et opphøyet og universelt språk i den forstand at det ikke lenger brukes som dagligspråk av noen bestemt folkegruppe, men tilhører den kulturelle verdensarven. Den latinske teksten gir et objektivt preg, og musikken forsøker sjelden å legge inn subjektive og dramatiske tolkninger av ord og innhold. (Den katolske kirken har fra 1965 tillatt at gregoriansk repertoar oversettes og synges på moderne språk som engelsk og tysk. Se nedenfor.)
  3. Tidsfølelsen. Den gregorianske sangen hviler i språket, og i strømmen av ord og stavelser båret av den menneskelige pust. Den er ikke tilordnet en fastlagt rytmisk ramme (takt) og har ingen jevn puls. Dens rytmiske liv består i vekslinger i tonenes varighet og tempovariasjoner, som danner lange bølger av spenning og avspenning. Måten gregoriansk sang ble nedtegnet på gjenspeiler dette: det er ikke taktstreker og taktarter, og få rytmiske tegn, bortsett fra pustetegn. (Se artikkelen om notasjon .) I våre dagers utøvelse av gregorianikk brukes ikke moderne notasjon, men en kombinasjon av de nedarvede notasjonsmåtene (se eksemplet nedenfor). Grunnen til dette er at moderne vestlig notasjon ikke gir et passende uttrykk for den tidsfølelse musikken skal ha.

Et siste stiltrekk ligger i selve tonematerialet. Sangen er stort sett diatonisk, altså i trinnvis skalabevegelse i hele eller havle tonetrinn. Man hadde opprinnelig fire skalatyper, og de fikk navn ut fra en feiltolkning av gamle greske betegnelser. Hver skala hadde ulik veklsing mellom hel- og halvtonetrinn, ulik sluttone (finalis) og ulik "tenor" (tonen som mye av melodien kretset rundt).

  • Dorisk: d - d', med a' som tenor
  • Frygisk: e - e', med c' som tenor
  • Lydisk: f - f', med c' som tenor
  • Mixolydisk: g - g', med d som tenor

I tillegg brukte man plagale (avledede) skalaer med finalis en kvart under den opprinnelige (autentiske) skala. Disse skalaene fikk forstavelsen hypo (hypodorisk etc.).

Disse fire skalaene har fått betegnelsen kirketonearter fordi det var disse som ble brukt i kirkemusikken. Dur- og mollskala ble også brukt i middelalderen, men bare i verdslig musikk. I dagens musikkteori kommer kirketoneartene inn under kategorien modale skalaer .

En kordirigent forteller

Dirigenten for Schola Solensis (fra Sola i Rogaland), Halvor Østtvedt, beskriver hvordan han arbeider med å innstudere gregorianikk i dag.

Et neumeeksempel

I dette eksemplet vises tre forskjellige tradisjoner for notasjon av gregoriansk sang, fra samlingen Graduale Triplex. Alle tre tradisjoner (notert parallelt i notebildet) bidrar til å gi utøverne holdepunkter for sin musikalske tolkning. I midten er firkantnotene fra Graduale Romanum, som er den katolske kirkens tradisjonelle sangsamling. På 1970-tallet ble denne supplert med neumer fra manuskripter funnet i St. Gallen i Sveits (med rød skrift, under) og Laon i Frankrike (med svart skrift, over).

Eksempel fra Graduale triplex

Eksempel fra Graduale triplex

Følg med på noter og neumer når Gaudeamus omnes in Domino framføres av Schola Solensis.

Gregoriansk sang i norsk middelalder

Catholic Saint
Foto: https://www.colourbox.com

Den katolske kirke hadde en sterk posisjon i Norge fra kristningen på 1000-tallet og fram til Svartedauden (1349-50). De fleste prestene var i en periode utdannet i Paris, og det er ingen tvil om at kontakten med det europeiske kirkeliv, og dermed den gregorianske kirkesangen, var god. Antall prester i forhold til folketallet var ti ganger større enn i dag (!). Byene med bispeseter (Trondheim, Bergen, Oslo, Stavanger og Hamar) hadde kantorer og kanniker og andre presteutdannende, som dannet kirkekor, der også katedralskoleelevene deltok.

I tillegg til den sentraleuropeiske tradisjon skapte man sin egen, knyttet til lokal helgendyrkelse.
Viktigst av dem var Olavsmusikken, som vokste fram rundt feiringen av Olav den hellige i Nidarosdomen.

Et eksempel herfra er sekvensen Lux illuxit. I norsk oversettelse av Bernt Støylen heter det bl.a.:

«Her i striden og i trengsla gjekk Sankt Olav kveikt av lengsla etter ljos og evig liv. Kvite Krist hans hug har vunne, og den kjærleiks sol har runne som or landet mørkret driv.»

(notert i koralnotasjon/"firkantnoter")

Jarlen Magnus på Orknøyene, som dengang var del av Norge, var en annen lokal helgen. Magnushymnen "Hymnus in honorem Sancti Magni comitis Orchidiae" er knyttet til dyrkelsen av ham. Hymnen er for øvrig et eksempel på hvordan man utviklet flerstemthet på grunnlag av gregoriansk sang. Vanligvis var det kvint og kvart som ble brukt som samklangsintervall. Dette er et av de første eksemplene på bruk av ters:

Hymnus in honorem Sancti Magni comitis Orchidiae (orig t) Komponist: Anon. Utøver: NRKs kammerkor (mannsstemmer). Dirigent: Rolf Karlsen. 27.06.1955, Studio. NRK opptak.

Gregoriansk sang etter det 2. vatikankonsil

Vi har nevnt betydningen av latin som språklig og "klanglig" grunnlag for gregorianikken. Det er derfor en viktig hendelse i denne musikkformens historie når det 2. vatikankonsil (1962-65) åpner for gregoiansk sang oversatt til andre språk. Dette er del av en generell aksept for bruk av morsmål i den katolske gudstjeneste og liturgi. Mange mener at det representerer et tradisjonsbrudd, som både kan kutte forbindelseslinjen bakover i tid og ødelegge verdifulle musikalske stilelementer.

Til slutt noen refleksjoner om gregoriansk sang fra NRK-programmet Verdibørsen: Hør Alf Hovlid og Hans Borchgrevink fortelle i samtale med Kai Sibbern.

Oppgaver

  • Hva kan grunnen være til at gregorianikk har fått et så stort publikum i de seneste tiårene?
  • Lag kvinne/mannskor og syng en énstemmig gregoriansk sang ( her er noter ). Prøv å forbedre resultatet, og analyser hva som må til for å lykkes.
  • Salmen " artikkelen om notasjon " har gregoriansk melodi. Hvilken kirketoneart brukes? Finn andre eksempler på melodier (kirkelige eller verdslige) som er basert på kirketonearter
  • Drøft gregoriansk sang på morsmålet. Pro et contra.
  • Ordinariemessen er tonesatt av mange komponister opp gjennom århundrene, og da i forskjellige stilarter. Velg en sats (f.eks. Credo) og finn fellestrekk i komponisters måte å tonesette satsen på på tvers av tidsepoker og stilarter.