Hopp til innhold

Giacinto Scelsi – greven som ble komponist

Kan man komponere et helt verk på en eneste tone? Kan man lytte seg innover i en tone, til man kommer til kjernen? Og finnes det en indre kjerne i en tone? Slike spørsmål møter man når man lytter til Giacinto Scelsis musikk.

Giacinto Scelsi

Giacinto Scelsi

Foto: Yorkeyorke14 / Wikipedia

Giacinto Scelsi (1905–1988) var en av de mest originale italienske komponistene i det forrige århundret. Scelsis ekstraordinære liv omfattet mange aspekter ved den intellektuelle, åndelige, sosiale og musikalske utviklingen gjennom store deler av det 20. århundre. Han ble født inn i det italienske aristokrati, der han arvet tittelen greve D'Alaya Valva. Som ung mann reiste han mye, og fløt rundt innenfor Europas mest opphøyde sosiale sirkler. Hans musikk ble tidlig spilt i en rekke prestisjetunge opptredener, særlig i Paris der Pierre Monteux gjennomførte premieren av Rotative, et stykke med klare futuristiske trekk, i 1930. Under andre verdenskrig bodde han i Sveits, men tilbrakte siden resten av sitt liv i Roma, hvor hans hus ligger på høyden foran Forum Romanum. I dag er huset et lite museum.

Som ung komponist var han opptatt av samtidens trender, deriblant både tolvtonestil og surrealisme, men rundt 1950 fikk han et sammenbrudd som førte til et langvarig opphold på psykiatrisk institusjon, noe som medvirket til hans endring av stil. Under dette oppholdet hevdet han siden at han helbredet seg selv gjennom å lytte til klangen av de enkelte tonene i et piano som sto på sykehuset.

Mye av detaljene i Scelsi liv er innhyllet i mystikk, noe han selv gjorde mye for å oppmuntre. De senere arbeidene er påvirket av Østens – spesielt Tibets – musikk og filosofi, og vakte oppmerksomhet på grunn av en ny konsentrasjon omkring musikkens meditative aspekter. Scelsi fikk fram en ny opptatthet av en tvangspreget gjentakelse av enkelte lyder, sannsynligvis en arv fra den lange perioden med rehabilitering av sykdommen sin. Scelsi beskrev hvordan han kunne tilbringe dager med å spille en enkelt tone på piano, og slik utvikle et nytt og intenst fokusert modus for å lytte.

I verket ”Fire stykker på en enkelt tone” for orkester fra 1959 kom dette til offentlighetens kjenne for første gang, og verket vakte voldsom oppsikt ved urfremføringen.

Mange av hans verk er skrevet på en enkel linje, for eksempel sangsyklusen Canti del Capricorno (Steinbukkens sanger), som er skrevet i samarbeid med den japanske sangerinnen Michiko Hirayama, der hun utviklet ekstreme vokalteknikker sammen med ham.

Men i andre verk, som for eksempel den fjerde strykekvartetten fra 1964 er det statiske eller langsomt bevegelige klangtepper som skapes gjennom glissandi, mikrotonale harmonier og triller.

Scelsis musikk ble mye spilt mot slutten av hans liv, da hans betydning også plutselig ble anerkjent, og han ble løftet frem som en av de mest originale komponister i det 20. århundret. Han fikk sitt endelige internasjonale gjennombrudd ved en stor konsert i Köln i 1987, og døde den 8.8.1988.

Etter at Scelsi var død kom en høyst uvanlig diskusjon omkring en komponists verk, da det med ett oppsto tvil om, hvem som egentlig hadde komponert musikken. Flere av hans medarbeidere fortalte, at det var de som hadde utarbeidet notene for Scelsi etter opptak av hans og andres improvisasjoner. Over 900 slike båndopptak er funnet, men det kom aldri flere typiske Scelsiverk etter hans død.