Gerard Grisey (født i Belfort, 17. juni 1946; død Paris, 11 nov 1998). Etter innledende opplæring i Tyskland (1963-65), studerte han med Olivier Messiaen og Henri Dutilleux i Paris. Fra begge lærerne arvet han en følsomhet for klang, harmoni og orkestrering. Senere foretok han videre studier i orkestrering med Iannis Xenakis og György Ligeti ved sommerkursene i Darmstadt 1972, og i elektronisk musikk. Under et opphold i Villa Medici i Roma (1972-4), møtte han den jevngamle komponisten Tristan Murail, og de to, sammen med Henri Levinas, grunnla ensemblet L'Itinéraire i 1973. Dette ensemblet kom til å spille en helt sentral rolle i presentasjonen av de unge franske komponistene i 1970- og 1980-årene.
Grisey ble selv tidlig en innflytelsesrik lærer. Gjennom sin store musikalske interesse - som dekket orientalsk og afrikansk musikk og europeisk avant-garde, men også navn som ofte blir betraktet som marginale stemmer i forhold til det 20. århundres modernisme, som Leos Janáček og Jean Sibelius - oppmuntret han til et stilistisk mangfold blant sine yngre elever, som inkluderte Eric Tanguy og Magnus Lindberg. Han underviste ved sommerkursene i Darmstadt (1976-82) og var tilknyttet University of California, Berkeley (1982-6), og konservatoriet i Paris (1987-98), hvor han var professor i orkestrering og senere komposisjon. Grisey og Murail etablerte retningen spektralkomposisjon, der grunnlaget for musikken ligger i naturens overtonerekker, men der disse ”brettes ut” langs tidsaksen, og filtreres, slik at man ikke beholder hele spekteret, men bare deler av det. Dette ble mulig å gjøre ved hjelp av den nye utviklingen av kraftige datamaskiner, hvor man kunne gjøre nøye analyser av hvordan formantene (overtonene) oppførte seg i hvert enkelt akustisk instrument. Man kan si at ”klang blir tid”.
Grisey har komponert en lang rekke verk for svært forskjellige besetninger. Hovedverket er likevel ”Les Espaces Acoustiques”, (”De akustiske rom”) som det tok ham elleve år å skape. Verket varer i innpå 90 minutter, er i seks satser, og går fra en solist som har første sats alene, via en gradvis utvidelse av ensemblet til han i siste sats benytter fullt orkester. Det var til dette verket han formulerte ambisjonen om ikke å skrive noter, men skape musikk av lyden selv. Han ville rett og slett forsøke å finne ut av hvordan lyden kunne bli til musikalsk form. Her kan du lese mer om dette stykket (engelsk tekst)
Bruken av datamaskin i komposisjon var fortsatt bare mulig for noen få komponister, hovedsakelig i tilknytning til de store elektroniske studioene, men Grisey fikk hjelp av ny kunnskap som kom fra nye analysemetoder av lydens beskaffenhet, og for å gjøre en lang og vanskelig historie kort og relativt lettfattelig, skapte han i andresatsen ”Periodes” et stykke for syv instrumenter, der hele satsen tok utgangspunktet i en dyp E på en trombone, som han så analyserer og bretter ut til en sats. Her er en lenke til dette verket med partitur og innspilling
Selv om Grisey sier at satsene i Les Espaces Acoustiques stort sett kan spilles hver for seg, er det i den store sammenhengen at de fremstår som et høyst originalt, banebrytende verk i europeisk musikkhstorie.
Grisey – og spesielt hans nære venn Murail – har fått stor betydning for en generasjon norske komponister som studerte ved Norges Musikkhøgskole etter 1990, ved at disse franske ideene ble gjort kjent gjennom gjentatte besøk – først ved Kunstsenteret på Høvikodden, dernest ved at ensemblet Oslo Sinfonietta begynte å spille deres musikk, og endelig ved at tenkningen kom inn i undervisningen ved Norges Musikkhøgskole.
En komponist som Lasse Thoresen har for eksempel benyttet spektralkomposisjon og overtonesang i utvidelsen av sin kompositoriske stil inn mot norsk folkemusikk. Andre norske komponister som er påvirket av Grisey er Ragnhild Berstad, Ole-Henrik Moe Jr, Peter Tornquist og Henrik Hellstenius.
Gerard Grisey besøkte Ultimafestivalen i Oslo i 1998, men døde plutselig bare en måned senere, av hjertesvikt, bare 52 år gammel.
