NRK Meny
Normal

Frijazzen i 1960-årene

Frijazzen hadde for alvor begynt å gjøre seg gjeldende blant musikere etter at Ornette Coleman og Cecil Taylor la grunnlaget på slutten av 1950-tallet. Albert Ayler, Pharoah Sanders, Archie Shepp og Sun Ra representerte den nye frijazzbølgen som videreførte ideene til Coleman og på mange måter etablerte frijazzen som en legitim musikalsk sjanger. Utviklingen skulle skyte fart i de to sentrale jazzhistoriske byene New York og Chicago.

Obit Ornette Coleman Ornette Coleman

Ornette Coleman

Foto: Martin Meissner / Ap

Free Jazz
Foto: Wikipedia

I New York var frijazzen først og fremst sentrert rundt Ornette Coleman, som i 1960 gikk i studio for å spille inn en av hans viktigste innspillinger og som skulle gi navn til hele bevegelsen.

Free Jazz brukte han to kvartetter som spilte samtidig “mot hverandre”. Den ene var den faste kvartetten med ham selv, Don Cherry, Charlie Haden og Billy Higgins, mens den andre var med Eric Dolphy, Freddie Hubbard, Scott LaFaro og Ed Blackwell. Selv om musikerne spilte soloer som tidligere i jazzhistorien, førte de musikalske «kommentarene» fra de andre musikerne til at det mer fikk et preg av en kollektiv improvisasjon. Dette hadde ikke vært gjort på plate tidligere og på tross av det radikale aspektet fikk platen strålende kritikker.

Kombinasjonen av en radikal musikalsk revolusjon, med klare paralleller til frigjøringsbevegelsen i den svarte befolkningen i Amerika, radikale visjoner og en aggressiv markedsføring bidro også til å løfte Ornette Coleman og frijazzen frem i lyset. Free Jazz ble en bevegelse i store deler av det amerikanske samfunnet.

John Coltrane

John Coltrane

Foto: Wikipedia

John Coltrane beveget seg også mer mot frijazzen mot slutten av karrieren og ble mer og mer influert av bla Albert Aylers bruk av dissonanser. Etter at han gav ut platen A Love Supreme i 1965 fikk improvisasjonene hans et mer abstrakt preg, der han brukte teknikker som overtonespilling i ekstremt høyt register. I tillegg fikk musikken hans en mer spirituell dimensjon, da han mer og mer lot seg inspirere av østlig religion og musikk. Han kom med flere utgivelser som dokumenterte denne transformasjonen, der Transition, Sun Ship og First Meditations er noen av de mest sentrale. Han kom også med utgivelsen Ascension i 1965, som utvikler seg som en lang, stigende 40 minutters kollektiv improvisasjon som beveger seg fra en mot en ekstatisk avslutning. Saksofonisten Dave Liebman uttalte at dette albumet «satte fyr på frijazz-bevegelsen».

I denne perioden utvidet han kvartetten med saksofonister fra den nye frijazzbølgen, blant andre Pharoah Sanders og Archie Schepp, i tillegg til perkusjonisten Rashied Ali. Den klassiske kvartetten ble oppløst da McCoy Tyner og Elvin Jones forlot bandet i overgangen mellom 1965 og 1966 og ble erstattet med nevnte Ali og Coltranes andre kone, Alice Coltrane, på piano. Denne besetningen eksisterte frem til hans død i 1967.

Carla Bley

Carla Bley

Foto: Wikipedia

Carla Bley har også sin plass i utviklingen av frijazzen på 1960-tallet, først og fremst i kraft av hun er en usedvanlig innovativ komponist og arrangør. Carla Bleys musikk er sammensatt av referanser fra jazz, moderne samtidsmusikk, klassisk musikk, opera og mye mer. Flere av hennes komposisjoner er ofte asymmetriske i formen og kombinerer bruk av flere ulike tonearter i en og samme komposisjon, kalt bitonalitet. Her er et eksempel der Jimmy Giuffre Trio spiller Carla Bleys komposisjon «Jesus Maria». Trioen består for øvrig av Carlas første ektemann, Paul Bley og Steve Swallow, i tillegg til klarinettisten Giuffre:

Hennes mest kjente verk er den satiriske operaen Escalator over the Hill som ble skrevet i 1971 og som la mye av grunnlaget for hennes karriere. Her bruker hun humor som et gjennomgående musikalsk trekk. Hun la også mye av grunnlaget for musikeres karrierer da hun etablerte Jazz Composers Guild i 1964 som fungerte som manager, produsent og karriererådgiver for musikere. Hun startet også Jazz Composers Orchestra som gav frijazzen ytterligere eksponering. Hun arrangerte musikken for bassist Charlie Hadens politiske orkester, Liberation Music Orchestra, som debuterte i 1969.

Assosiation for the Advancement of Creative Musicians (AACM) ble etablert i Chicago i 1965 av pianisten Muhal Richard Abrams og var tilsvarende organisasjon til Jazz Composers Guild for svarte musikere i Chicago. Musikerne herfra forsøkte å bryte ned barrierene mellom de ulike sjangrene ved hjelp av blant annet humor. Art Ensemble of Chicago ble startet av trompetisten Lester Bowie og saksofonisten Roscoe Mitchell og står som det mest sentrale bidraget fra Chicagoskolen.

Pianist Cecil Taylor kom også med platen Unit Structures i 1966, der han gikk ytterligere bort fra tradisjonell tonalitet, rytme og form enn på tilfellet var på Jazz Advance. Denne platen viste en ekstremt energisk musisering og en intensitet som representerte et stort skritt videre for frijazzen.

Her kan du løse noen oppgaver fra artikkelen du nettopp har lest.