I denne artikkelen ser vi nærmere på hva som skjedde da brikkene falt på plass og det vi gjerne kaller rocken ble født på 50-tallet. Det handler en del om å gå fra sort/hvitt til farger i overført betydning, og det måtte en ganske spesiell artist til for at prosjektet skulle komme endelig i land.
Vi har tidligere slått fast at populærmusikkens røtter knyttes til sjangre som blues, spirituals og country. Å repetere nettopp disse tre er tjenelig for å se sammenhengen mellom det sorte og hvite USA, likeledes det verdslige og det kirkelige. Å videre se på alle sider av utviklingen frem mot rocken på 50-tallet har lite for seg i denne sammenhengen, ettersom det er mangfoldig og komplekst. Men noen utviklingstrekk kan skilles ut for oversiktens skyld.
Mot byene
Urbaniseringen av det amerikanske samfunnet etter borgerkrigen fikk stor betydning for kulturlivet, ikke minst ser vi dette ved å studere jazzens utvikling. Går vi så langt frem som til mellomkrigsårene får disse bevegelsene store utslag for mye av det som etter hvert skal bli til rocken. Storbyene på vestkysten (for eksempel LA og San Fransisco), ved de sentrale sjøene (for eksempel Chicago og Detroit) og på østkysten (for eksempel New York, Boston og Philadelphia) trekker i stor grad til seg musikerne, og miljøene som videre står for utviklingen av de musikksjangrene. Ser vi på utviklingen av populærmusikkens afroamerikanske røtter kan vi forenklet sagt se utviklingen fra den rurale negro spiritualen til den urbane gospelen, samtidig som landsbygdas blues finner nye uttrykk i møte med storbykulturen.
Sweet home Chicago
De stilistiske trekkene i denne utviklingen kom syne på forskjellige måter. Ser vi på bluesen først fant den reneste videreforedlingen sted i Chicago. Stilen som gjerne omtales som Chicagoblues videreførte i første rekke uttrykket i deltabluesen, dog modernisert mot et urbant uttrykk ved bruk av elektriske instrumenter. Chicagobluesens store stjerne Muddy Waters byttet til elektrisk gitar i 1944, og ble en av frontfigurene for plateselskapet Chess Records som også fikk flere andre gitarikon i stallen, for eksempel Howlin’ Wolf og Chuck Berry.
Chicagobluesens høvding Muddy Waters holdt karrieren gående nært sagt til det siste. Her et glimt fra Molde Jazzfestival i 1977:
Også for utviklingen av gospel stod Chicago sentralt, og den historisk viktigste samlende skikkelsen ble komponisten, bluespianisten og korlederen Thomas Dorsey, som startet det første gospelkoret i en av byens baptistkirker i 1932. Gospelen ble bymenighetens videreføring av forløperen spirituals, stilistisk påvirket samtidstrekk som for eksempel backbeat. Stilen tok utgangspunkt i det som nærmest kan betraktes som sangprekener, hvor budskapet ble fremført gjennom call and response mellom forretter og menighet, ofte i et høyt tempo. Gospelmusikken fikk etter hvert også profilerte artister, den fremste av dem Mahalia Jackson. Opprinnelig fra New Orleans, startet Jackson sitt virke i Chicago som del av Dorseys team. Popularitet førte etter hvert til betegnelsen ”The Queen of Gospel”, og eksponerte henne i medier og festivaler, også for et hvitt publikum. Jackson takket derimot nei til karrieretilbud utenfor kirken, og blir dermed i historien stående igjen som gospelens tro tjener. Lytt til henne i låta "Just A Closer Walk With Thee" på denne linken.
Harlem shuffle
Det siste fenomenet vi skal se på innenfor rockens afroamerikanske røtter er det omfattende begrepet rythm and blues (RnB). Begrepet favner så vel musikalsk stil som mer bransjerettet. Ser vi på det første først, så er RnB vanlig å forstå som en miks av blues, gospel og jazz. Den kanskje mest interessante stilistiske siden ved RnB, om vi ser videre fra linjer felles med den urbane blusen og gospelmusikken, er sjangerens inspirasjon fra jazz. Relasjonen til swingmusikken og New York er tydelig. RnB viderefører trekk fra storbandjazzens uttrykk og ikke minst bestning. Den tradisjonelle swingjazzen hadde etter krigen ikke den samme appellen til publikum, og RnB med mindre besetninger og større spillerom for enkeltmusikere og vokalister tok delvis over som dansemusikk. Den Harlembaserte swingvarianten jump ble viktig som overgangsfenomen mellom storbandjazz og RnB, med sin showpregede, energiske stil.
En artist som på en spennende måte kan skildre denne stilutviklingen, er sangeren og saxofonisten Louis Jordan. Han hadde sin musikalske utdanning blant som musiker i Louis Armstrongs band, men viste tidlig ekstreme ferdigheter som frontmann og entertainer. Med sitt eget band ”The Tympani five” ga han i etterkant av 2. verdenskrig ut flere plater som gjorde kommersiell suksess, også blant hvite, og Jordan blir stående som en av de sentrale overgangsartistene i spenningsfeltet swing, RnB og Rock’n roll.
Fra Race records til Rhythm and blues
Den andre viklingen av begrepet RnB vi skal se på, er begrepets betydning innen platebransjen. Industrien brukte begrepet race records (race music) på populærmusikk utgitt av fargede artister. Mange hvite boikottet svart musikk prinsipielt, men etter hvert som det duket opp stadig flere eksempler på cross over suksess, ble begrepet smalt og lite dekkende. Bransjen gikk etter hvert over fra race-begrepet en utvidet bruk av begrepet RnB. Dette åpnet veien for ytterligere begrepsdefinering, noe som igjen skulle vise seg å få stor betydning for rockens endelige gjennombrudd.
Uten bransjebegrensningene liggende i race-begrepet, ble det også enklere for platepratere og DJ’s å viske ut fargeskillet i populærmusikken. En viktig brikke skulle bli Alan Freed, da han som programleder på WJW i Cleveland lanserte radiobegrepet Moondogs rock’n roll party. Begrepet rock’n roll var opprinnelig slang for samleie i enkelte svarte miljø, men det virket som om begrepet var mindre fiendtlig overfor et skeptisk hvitt publikum enn det RnB var. Begrepet var dermed etablert, og rockens endelige fødsel nærmet seg.
Programleder Finn Bjelke har søkelyset på utviklingen av Rhythm and Blues i disse to programmene.
Hva så med countrymusikken?
En viktig forskjell på countrymusikken og rockens afroamerikanske røtter, er at countryen slapp unna fighten for aksept hos det hvite publikummet. For countrymusikken var tiårene før rockens gjennombrudd mer et spørsmål om avpasning til den nye stilen, om å gå fra rural folkemusikk til populærmusikk og om å finne sitt uttrykk i medier og rampelys.
Det er vanlig å peke på slutten av 20-årene og artistene The Carter Family og Jimmie Rodgers når countrymusikkens historiske steg mot populærmusikkens skal pekes på. 20-tallet var også tiåret hvor radioen nådde frem til stadig flere amerikanere, og det moderne mediet skulle få stor betydning for framveksten av så vel nye stilretninger som profesjonelle countryartister. Mens den originale hillbillyen i hovedsak var instrumental og dansepreget, stod Carter Family og Jimmie Rodgers for en henholdsvis ballade- og bluespreget vokal stil.
Etter hvert som westernfilmenes popularitet økte på fikk en retning med ”syngende cowboys” (med, til landsbygdarbeidende å være, urealistisk gode tenorstemmer) vind i seilene, og vi merker oss også påvirkningen fra swingjazz i utviklingen av det som etter hvert ble western swing spilt av store band. Kanskje lå inspirasjonen i en slags ”bringin’ it back home” bevegelse når bluegrassbevegelsen skjøt fart på 40-tallet, i alle fall var dette en stildreiing innenfor countrymusikken som igjen søkte idealet i stringbandet og i hovedsak var instrumental. At dette skjedde samtidig med at artister som Jim Reeves, Johnny Cash og Hank Williams tok betydelige steg som kommersielle artister sier noe om mangfoldet i countrymusikkens utvikling i denne perioden.
"Ordinær og ekstraordinær på en og samme tid" er sagt om Johnny Cash.
Den hvite mannen med den svarte stemmen
Historien viser derimot at det måtte en orientering fra den hvite countrymusikken mot den fargede RnB for at rocken skulle finne sitt endelige uttrykk og komme til sitt endelige kommersielle gjennombrudd. Som vi også tok opp i artikkelen Før pop ble pop henger rockens egenart og forbrukere nøye sammen, og nettopp mangelen på konsumenter var en sentral missig link i forhold til populærmusikkens utvikling på 30-tallet.
USA anno 1950 var derimot en annen fortelling. Unikt for landet var at det fremsto med økt levestandard etter 2. verdenskrig i forhold til før, noe som åpnet for fremveksten av nye forbrukergrupper. Behovet for ungdommens bidrag innen industri og primærnæring var også redusert, og rockens viktigste brukergruppe så dagens lys. Parallelt med utviklingen innen populærmusikk foregikk det viktig utvikling innenfor populærkultur generelt, ikke minst på filmlerretet. James Dean ble på mange måter filmindustriens Elvis.
Dette med hvit mann og svart stemme handler selvsagt om Elvis Presley, men fortellingene ved rockens mange leirbål har kanskje gjort uttalelsen ørlite ”larger than life”. Det var neppe Sam Phillps som stod for frasen, men derimot en av hans ansatte ved Sun Records som etter å ha hørt Elvis synge var heldig med ordvalget. Den tidligere radio DJ’en Sam Phillips var derimot på utkikk etter en hvit artist som kunne synge som en svart RnB-sanger, rett og slett fordi han forsto at den nye stilens potensial for gjennombrudd lå plassert i denne gråsonen. Rockens historie viser at Phillips hadde rett. Ikke bare knyttet til rockens gjennombrudd på 50-tallet, men også i forhold til spenningsforholdet mellom det ”fargene” i rocken senere i historien, noe skal komme tilbake til i artikkelen .
Oppgaver
Her er til artikkelen du nettopp har lest.
