Opphavsretten er først og fremst et etterligningsvern, og hovedspørsmålet er derfor om det er kopiert. Opphavsretten oppstår ved selve frembringelsen, og det er ingen krav til registrering eller lignende. Opphavsrettsvernet omfatter ikke bare uttrykket i opprinnelig form, men også i «endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse». Vernet er imidlertid begrenset til verkets litterære eller kunstneriske uttrykk, og omfatter derfor ikke fremstillingsmessige ideer, teknikker, metoder eller lignende som ligger bak. Opphavsretten er tidsbegrenset, som hovedregel til 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår.
I Norge er opphavsretten juridisk slått fast i ”lov om opphavsrett til åndsverk”. Loven hjemler også muligheten til helt eller delvis å overdra sin rett til å råde over åndsverket til andre, og til å kreve vederlag. De fleste profesjonelle kunstnere har overlatt forvaltningen av sine åndsverk til ulike rettighetsforvaltningsorganisasjoner. Disse står også for avregninger og innkreving av vederlag for bruken. For musikkbransjen er de største organisasjonene:
- TONO
- GRAMO
- IFPI
- FONO
I tillegg har noteforlagene eiendomsretten til sine notepublikasjoner, der vederlag for kopiering og avtaler om dette forvaltes av KOPINOR.
Les gjerne mer om .
Åndsverkloven tillater visse former for eksemplarframstilling uten tillatelse fra rettighetshaverne, og uten at det skal betales vederlag. Dette gjelder først og fremst til privat bruk, dvs. først og fremst eksemplarframstilling til bruk i familie- og vennekretsen. Kopiering i undervisningsvirksomhet og til internt bruk i virksomheter er vanligvis ikke omfattet av begrepet privat bruk, og krever derfor tillatelse fra rettighetshaverne.
