NRK Meny
Normal

Form

Form - definisjon og kompositorisk fokusområde.

Illustrasjon, noter på notelinje
Foto: Colourbox

Begrepet form kan defineres slik:

"Form - det strukturelle eller organiserende elementet i musikken."

Begrept form brukes om det som danner helheten i et verk på makronivå, såkalt storform eller overall structure. Strukturen eller formen er musikkverkets bærebjelker, dets skjelett. Dette er som oftest noe vi ikke kan høre, men som er grunnlaget for komponistens organisering av musikken. Selvfølgelig kan vi bruke begrepet i omtale om mindre deler av et verk, men generelt brukes begrepet om hvordan verket eller låta er organisert som helhet.

I det kompositoriske arbeidet er det grovt sett to arbeidsmoeller i forhold til arbeidet med form: enten arbeider man ut i fra en forhåndsdefinert form (skjematisk komposisjon) eller man lar formen danne seg underveis i komposisjonsprosessen. Verket blir det det blir eller verket bir formet til det det er bestemt til å være i løpet av arbeidet.

Uansett hva man som komponist eller låtskriver velger å gjøre, er form og materiale uløselig knyttet sammen - hvilken form man velger har direkte innvirkning på hva slags materiale man anvender, og omvendt. Formen er med på å definere om verket skal ha flere satser, bestå av flere små deler eller om det er lange musikalske strekk: formen påvirker musikkens dramaturgi, og samtidig hvordan lytterens opplevelse og forventning forholder seg til musikken. I persepsjonen av form gjelder de samme forskjellene: verket oppleves enten ved at man leter etter en logisk, forhåndsbestemt form, eller man lytter og danner seg et intuitivt formbilde basert på komposisjonens fremtreden i lytteropplevelsen. Hvis lytteren vet eller oppfatter at det er snakk om en låt vil forventningen om et refreng være øyeblikkelig tilstede.

I tradisjonell musikk er formen noe vi forholdsvis enkelt kan analysere oss fram til, og til og med slå opp i et oppslagsverk. De tradisjonelle klassiske formstrukturene er for eksempel rondo, sonatesatsform, menuett, trio og lignende, i populærmusikken er formen som regel en kombinasjon av A- og B-deler med små variasjoner innenfor et ganske fast mønster, som for eksempel: Intro-A-A-B-A-B-Reintro-C-B-Reintro/Outro.

Eksempel: Lene Marlin "Unforgivable Sinner"

Artist: Lene Marlin
8365

eller A-A-B-A-improvisasjon-B-A.

Eksempel: Laila Dalseth "That old feeling"

Artist: Laila Dalseth 
4945

All musikk har en form, en overall structure. Siden musikk er en kunstform som oppleves i tid, er formen resultatet av musikken du hører fra den begynner til den opphører. Verkets form er hvordan musikken er bygd opp, fra start til slutt. I analyse av tradisjonell musikk er det gjerne avvikene fra de formmessige standardene som er det interessante å identifisere, mens i nyere klassisk musikk er det identifiseringen av formprinsippet i seg selv som er det interessante.

Den tradisjonelle musikken kan sees på i en stilistisk sammenheng, og man kan sammenligne ulike komposisjoner fra samme tidsepoke eller ulike komposisjoner med felles stilististe trekk. Dette gjelder også for den moderne rytmiske musikken, som pop, rock og jazz.

Det som ofte er vanskelig med den nyere og mer eksperimentelle musikken er at slike tradisjonelle formprinsipper som rondo, sonatesatsform eller tredelt form (ABA) ikke lar seg anvende som analytisk verktøy, fordi musikken ofte har en helt annen og mer flytende karaktér. Det kan være alt fra en abstrakt form eller proporsjonene i et byggverk, en bølge, det gyldne snitt, en rekkefølge av mindre deler generert fra en rytme, en rekke med varigheter, en form for matematisk beregning eller kanskje bare en statisk tilstand eller en mosaikk. Kort sagt : en musikalsk form kan være HVA SOM HELST!

Eksempel: Georges Aperghis (1945-) - "Recitations"

Her gjelder et å være åpen for det man faktisk hører i stedet for å lete etter noe som ikke er tilstede. Det flotte med musikk er at ikke eksisterer en fasit for musikkopplevelse! Hvis en lytter hører en stor bølge og en annen hører en rad med mindre sirkler som glir over i hverandre er det ingen som tar feil eller har mere rett enn den andre, begge måter å beskrive form på er legitime for hvordan man kan beskrive eller forklare musikken. Det er viktig å skille mellom kompositorisk form og opplevd form, begge måter kan være interessante i forhold til hvordan musikken kan forstås. Hvis vi ikke registrerer en klar og tydelig form er det kanskje ikke meningen at vi skal det, eller at det ikke er formen som er det viktige å legge merke til i akkurat det verket.

Giacinto Scelsi (1905-1988) – Pranam II