NRK Meny
Normal

Fix You in the City of Blinding Lights

Et forsøk på å si noe om populærmusikk og lydbilder.

US-2016-IHEARTRADIO-MUSIC-FESTIVAL---NIGHT-1---SHOW

U2

Foto: KEVIN WINTER / Afp

I denne artikkelen tar vi tak i noen musikalske virkelmidler som preger mainstreamen av lydbilde i vår tids rock. Vi relaterer utviklingen spesielt til U2-gitarist The Edge, en sentral stilskaper innen rocksoundets arkitektur i tre tiår.

Enorme rom og veldige landskap

Vi lar en av rockens virkelige sjefer, nærmere bestemt The Boss, starte denne artikkelen. Da U2 ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, var det Bruce Springsteen som stod for introduksjonstalen. Her karakteriserte han U2 som ”keepers of some of the most beautiful sonic architecture in rock and roll” og han omtalte The Edge spesielt ved blant annet å si:

«There are only a handful of guitar stylists who can create a world with their instruments, and he's one of them… He's dedicated to ensemble playing and he subsumes his guitar ego in the group… If you play like him, you sound like him. If you are playing those rhythmic two-note sustained fourths, drenched in echo, you are going to sound like the Edge… The Edge's guitar playing creates enormous space and vast landscapes. It is a thrilling and a heartbreaking sound that hangs over you like the unsettled sky. In the turf it stakes out, it is inherently spiritual. It is grace and it is a gift.»

(hele talen til Springsteen kan leses her)

Vakre ord fra en av rockens dinosaurer til en annen, men også treffsikker virkemiddelbeskrivelse rettet mot vår tids rocks kanskje mest omsatte gitarlydbilde. For The Boss har selvsagt rett. The Edge, eller Dave Evans som han egentlig heter, er dedikert til ensemblespillet, og han skaper store rom og klanglige landskap. Og kanskje viktigst av alt, det bygger på et minimalistisk uttrykk. For som Springsteen, litt forenklet sier: Bader du en rytmisk repetert dobbeltonestruktur i romklang, så lyder du kjapt som The Edge.

"Pride" fra 1984, et godt eksempel på The Edge som klangskaper:

Artist:U2
1444

Om eplet som ikke faller langt fra stammen

Og mange av populæmusikkens klangskapere har gjort nettopp det, etter at den irske kvartetten slo gjennom i postpunkens tidlige 80-tall. For noen kommer soundidealet direkte ut i gitarvirkemidler, for andre i mer generell klangegenart. Denne artikkelens overskrift leker med en miks av låttitler fra henholdsvis U2 og Coldplay, og den sammenligningen er åpenbar. Så er vel Chris Martin (voklist i Coldplay) også av de mer profilerte hardcore U2-fans å regne.

Men det kan for illustrasjonens skyld være artig å merke seg et knippe artister som av mange regnes som kronprinser til arenatronen i årene som kommer. For hva har band som Killers, Franz Ferdinand, Muse, The Kaizer Chiefs, Kings of Leon og Snow Patrol til felles? Jo, de turnerte med U2 på siste halvdel av 2010-tallet. I tillegg til at alle utvilsomt er “keepers of some of the most beautiful sonic architecture” i vår tids rock…

Her et møte med Coldplay med Viva La Vida;

Artist: Coldplay
7591

Post Police?

Men for å fortsette å sitere sjefens flotte introduksjonstale, så sier han i forbindelse med omtalen av Bono så treffende at ”every good Irish and Italian-Irish front man knows that before James Brown there was Jesus”. For det er vel alltid slik at noe stort har noe annet foran seg, noe som bryter land og legger til rette for. The Edge er selvsagt ikke den første gitaristen banebrytende for sound i populærmusikkens historie. Eksemplene er mange. Og det er vel rett å hevde at gitaristene har dominert populærmusikkens utvikling på en spesiell måte, ikke minst når det gjelder utvikling av sound. Vi kan trekke linjene tilbake til bluesgigantene Robert Johson og Muddy Waters, og snøballen ruller videre av seg selv. Hva hadde vel Rolling Stones vært uten den egenarta riffstilen til Keith Richards? Eller AC/DC uten Malcolm Young? Er det mulig å tenke seg soundet i band som Queen og Dire Straits uten gitarsignaturen til Brian May og Mark Knofler? Og hva kommer vi først på når vi hører Michael Jacksons slagere Beat It og Black or White? Mange vil svare gitarspillet til henholdsvis Eddie Van Halen og Slash. Gitaristen har alltid hatt en spesiell plass i populærmusikken, og lite tyder på at dette ikke kommer til å forsette.

Også med vår tids soundideal av åpne rom og veldige landskap har sin ”before James Brown there was Jesus”. Den sterkeste premissleverandøren for stilidealet blir The Police. Sting, Stewart Copeland og Andy Summers skapte med sine produksjoner i overgangen mellom 70- og 80-tallet en unik klanglig struktur som på mange måter brøt med populærmusikkens tradisjonelle konvensjoner. At instrumentrollene spilte med så stor grad av frihet var historisk ikke nytt i seg selv, men at man oppnådde så autonome rollemønstre i et så lite og gjennomsiktig ensemble som en trio var banebrytende. At det i tillegg fant seg til rette i et overordnet minimalistisk uttrykk gjorde stilen passet godt i postpunkens ”alle kan spille” ideal. Se ellers fenomenet The Police omtalt som en del av den nye bølgen på tidlig 80-tall i artikkelen Du kan spille!

Du kan høre rom og landskap med Police i låta "Tea in the Sahara";

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.