Hopp til innhold

England våkner

Utgangspunktet for rockens endelige gjennombrudd i Storbritania.

Chris Barber Jazz Band

Chris Barber Jazz Band

Foto: Joop van Bilsen (ANEFO) / Wikimedia Commons Nationaal Archief

I denne artikkelen ser vi nærmere på populærmusikkens utgangspunkt i Storbritannia, før det endelige gjennombruddet og British Invasion på 60-tallet.

Naturlig ventetid

Det var ikke så rart at rockens gjennombrudd lot vente litt på seg i Storbritannia. Store deler av øya lå i ruiner etter tysk bombing under krigen. Et betydelig gjenoppbyggingsarbeid av det britiske samfunnet var nødvendig, så vel fysisk som psykisk. Basert på en populærmusikkdefinisjon som vår, hvor kunst og kommers spiller på lag, sier det seg selv at man i Storbritannia lå noen meter bak sin mektige allierte USA i løypa. Den britiske rocken var da også i starten langt på vei en kloning av de amerikanske motene. Den sterke RnB-influensen, ikke minst i London, og populariteten til amerikanske Rock’n Roll-artister som for eksempel Bill Haley, var gode eksempler på dette. Den britiske egenarten skulle derimot snart få¨større betydning for utviklingen.

Music Hall

For populærmusikken i seg selv hadde selvsagt ikke grunnere røtter i det britiske samfunnet enn det amerikanske. I fragmenter av sjangere som kabaret, vaudeville og varietè, alle sceneuttrykk som beveger seg i grenselandet mellom sang, dans, sketsj, trylling og sjonglering, finner vi europeisk populærkultur som også preget USA på 1800-tallet. I dette grenselandet finner vi den viktigste historiske innflytelsen på britisk populærmusikk, noe som nok har bidratt til at mange britiske sjangere har hatt trekk av teater og kreativt scenisk uttrykk sentralt.

Historisk finner vi mye av denne kulturmiksen i de såkalte Music Halls. Begrepet knyttes i utgangspunktet til fysiske bygninger (teaterscener etc.), men i videreført betydning brukes Music Hall også som sjanger. De første Music Halls i London kom på 1860-tallet. De var lokalisert i West End, så som Oxford Street, Leicester Square og Shaftesbury Avenue. Den britiske Music Hall-tradisjonen har hatt stor innflytelse på britiske rockeartister, både i forhold til musikkstil og hvordan de har sett på sin rolle som sceneartister.

Sammenlignet med for eksempel Tin Pan Alley i USA finner vi ikke en like spesifikk stilistisk signatur i Music Halls låtkatalog. Men enkelte hits har blitt stående, for eksempel "It’s a long way to Tipperary", skrevet i 1914, du kan høre låta her:

Til forskjell fra Tin Pan Alley, hvor låtene ofte ble bygget på en AABA struktur, var Music Hall- melodiene mer refrengfokuserte, og i mange tilfeller er det bare refrengene som brukes når de synges av folk flest.

Skiffle

Det sier seg selv at amerikansk populærmusikk ikke kunne reise over havet og erobre England helt uten videre, men hitlistene i England på midten av 50-tallet var totalt dominert av amerikanske artister. Ironisk nok var det nærmeste man kom et eget tidlig britisk populærmusikkfenomen egentlig adoptert fra USA. Skiffle hadde sine musikalske referanser i hillbilly, rockabilly, blues og jazz, og det var den engelske jazzmusikeren Chris Barber som stod for pionerrollen innen den britiske varianten. Kanskje var det ikke så overraskende at nettopp skiffle slo an i et England som ennå ventet på rockens store gjennombrudd, all den tid sjangeren hadde såpass klare røtter til utflyttede angloelementer i tidlig amerikansk populærmusikk?

Tradisjonell skifflebesetning var akustisk gitar, mandolin og banjo, sammen med et komp bestående av provisorisk bass og vaskebrett (i en mer etablert versjon kontrabass og slagverk). Det store idolet i britisk skiffle ble skotten Lonnie Donegan, og han fikk sitt gjennombrudd i 1956 med singelen ”Rock Island Line”. Skiffle tapte terreng etter hvert som beatmusikken tok over i England, men i en kort og hektisk periode mot slutten av 50-åra vokste det frem flere britiske artister som på et vis utfordret ”Elvis-rollen” i det hjemlige markedet, for eksempel Tommy Steele og Cliff Richard.

Cliff Richard

Cliff Richard

Foto: SCANPIX / NTB scanpix

Cliff og The Shadows

Av Elvis-kloningene står Cliff Richard i en særstilling. Etter å sammen med sitt band The Drifters ha fått platekontrakt i 1958, skiftet prosjektet navn til Cliff Richards and The Shadows på grunn av konflikt med det amerikanske doo wop-bandet med samme navn. I overgangen mellom 50- og 60- tallet hadde Richard en rekke listetopper i England, og Sir Cliff (ble senere adlet av den britiske dronningen) har den unike posisjon å ha innehatt listetopper fem tiår på rad. Ettersom sammenligningen med Elvis er brukt, kan det være på sin plass å understreke at dette først og fremst gjaldt kommersiell posisjon og betydning for rockens gjennombrudd i England. Stilistisk fremsto Richard som en mykere versjon enn mange av sine amerikanske samtidige, både hva gjelder sangstil og fremtoning i media.

Etter hvert utviklet også Richards kompband The Shadows en selvstendig karriere, ikke minst takket være sologitarist Hank Marvins særegne spillestil, en stil som har preget generasjoner av gitarister og som inspirerer utøvere den dag i dag.

I serien "Popens historie" fokuserer programleder Finn Bjelke i disse to programmene på engelsk popmusikk fra 1956 til 1963:

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.