NRK Meny
Normal

En tur i dagen 2

Fra komposisjonskurset over i stort ensemble.

Analyse av ”En tur i dagen” for treblåsensemble

Last ned partituret som PDF: En tur i dagen - Treblås

I denne versjonen av ”En tur i dagen” har vi tilgjengelig to fløyter, to oboer, to klarinetter og to fagotter. Treblåsensemblet er kompakt og lager en særegen samklang, på grunn av sine like instrumenttyper. Derfor er utfordringen her å lage motsetninger i lydbildet. Dette gjøres blant annet ved å la to og to av samme instrument utgjøre en struktur. Slik gjøres en struktur litt tykkere ved at en struktur spilles av to instrumenter. Siden stykket består av gjentatte figurer der vi har et intervall som går parallelt, passer dette godt for denne besetningen.

Melodien begynner i fløyter. Bassfiguren er plassert i fagotter, mens 1. klarinett lager den klare linjen som bærer stykket videre i overgangen mellom takt 2 og 3.

Videre er det obo som tar over melodistrofen, understøttet av klarinettens strofe som fortsetter sitt løp mot et holdepunkt i takt 4. I takt 4 og overgangen dertil, sammensmeltes fagottenes bassfigur og klarinettene til en akkord.

Oboene fortsetter melodien, støttet opp av fløytene i et lysere register i takt 4, slik at melodien blir tykkere og lysere på grunn av oktaveringen i fløyter. I takt 5 overtar klarinettene funksjonen som fagottene har hatt så langt, mens fagottene overtar bevegelsesfiguren som 1. klarinett begynte med i stykket. Oktavering er svært viktig for å tydeliggjøre figurene i dette partiet. 2. obo imiterer fagottfigurene i takt 6, som en gjenklang av dette som i takt 5 var plassert i et dypere register. Her gjøres satsen også mer gjennomsiktig, etter en kraftig og tett klang i takt 5. Den tette klangen er et samtidig resultat av oktaveringer av melodien i fløyte og obo, liggetonene i klarinett og den dype bevegelsen i fagott. Takt 6 får derfor funksjon som overlappende stillhet med lyd – der den enslige oboen bare uttrykker en gjenklang av mye lyd, gjennom sin enkle imitasjon.

I overgangen til takt 7 og videre til og med takt 8, er det fløytene som leder an. Åttendelsfigurene daler nedover registeret i fløytene. I takt 8–11 skjer følgende: Oboen fortsetter det urolige motivet på egenhånd, og hjelpes i noen grad i takt 11 med oktaveringer av motivet i 2. fløyte. Samtidig har klarinettene en etterslagsfigur på åttendeler–et slags ekko av det fløytene hadde i takt 7. Melodien er i partiet mellom takt 8 -11 plassert i fagott.

I takt 12 har vi melodien i fløyter og obo–i oktaveringer. Her er midtpunktet i stykket, og intensiteten er på topp omkring hvor stykket vil videre.

Etter nedgangen i 1. fagott i overgangen til takt 14, begynner et langt parti med nedganger på åttendeler, der stykket omtrent faller for sine egne føtter–alt stoppes opp. Stykket faller sammen og dramaturgien avsluttes, før den sakte, men sikkert går videre. I tillegg er det en del motstridende krefter som forsøker holde intensiteten ved like:

Åttendelsbevegelsene er plassert i 2. fløyte, 1. obo og klarinetter, og fra takt 16 også i fagotter. Den motstridende tendensen er et mer aktivt motiv, plassert i 1. fløyte og 2. obo fra takt 15–16.

Fra takt 17 skjer det noe nytt. Vi får endestasjoner som stopper stykket helt opp. Disse endestasjonene er punkterte fjerdedeler som vi først finner i 1. fløyte og oboer fra takt 17, videre også 1. klarinett i takt 18, som overtar denne endestasjons-virkningen sammen med fløyter før man i takt 20 har en forløsende akkord plassert i fløyter og klarinett, som avrunder dette lange avsluttende partiet fra takt 14.

Fra takt 21 har vi melodien i forgrunnen igjen – nå i begge oboene. Fløyter får rolige lange toner som fungerer som fargelegging av melodien i et akkordisk kontrapunkt. Samtidig blir hele roen som melodien og akkordene skaper avbrutt av en mer aktiv 1. fagott i denne takten.

Fra takt 22 -23 er det den urolige åttendelsnedgangen som inntrer som et ekko fra takt 14 – 20, denne gangen plassert i 2. fløyte, begge oboer og 2. klarinett. Her har 1. fagott et enkelt funksjonelt kontrapunkt med korte og lange bassfigurer som stabiliserer åttendelsbevegelsene. Stykket roes imidlertid raskt ned i slutten av takt 23 i 1. fløyte, 2. obo, 2. klarinett og begge fagottene.

Til sist i instrumentasjonen er det et synkront treblåskor som etablerer melodiens essens. Melodien i ulike intervallgrupper er plassert i fløyter, oboer og klarinetter, og gjør det melodiske gradvis om til å bli en akkord helt til slutt i stykket.