NRK Meny
Normal

En tur i dagen 1

Fra komposisjonskurset over i stort ensemble.

Analyse av "En tur i dagen" for treblås, harpe, stryk og percussion

Se Komposisjonskurset Nivå 3a; intervaller.

Last ned partituret som PDF: En tur i dagen - Stryk m.m.

”En tur i dagen” er et lite stykke som har en svevende karakter, der store bølger av bevegelser går mellom ulike ytterpunkt i omfang, klangforskjeller og grad av tydelighet i klangens essens. Bevegelsene møtes noen ganger, går fra hverandre i andre musikalske situasjoner, og skifter på å ha fokus i den musikalske helheten.

I det store arrangementet for treblås, harpe, stryk og slagverk er disse tendensene i originalstykket utdypet gjennom instrumentelle virkemidler som oktaveringer, doblinger, store strykerklanger og veksling mellom tett og tynn instrumentering. Treblåsgruppens hovedrolle i orkestreringen er å utdype strykerfokuset med små sjatteringer av en ellers homogen og ensartet klangfarge. Slagverket artikulerer små viktige holdepunkter i stykkets dramaturgi og spenningskurve. Slagverkets funksjon i denne versjonen er først og fremst å fargelegge klangbølgene, fremfor å opprettholde rytmisk fremdrift.

I denne analysen går vi først og fremst gjennom hvordan de ulike instrumentene forsterker tendenser i originalstykket, og hvordan funksjonene til motiv[i], kontrapunkt og klang formidles gjennom et stort ensemble.

Stykket begynner med melodien i 1. og 2. fiolin i takt 1 og 2. Triangelet setter startskuddet for melodien og smelter sammen med den lyse strykerklangen. Harpe, cello og kontrabass tar for seg det dype innfallet av bass. Allerede her skjer det en klangtransformasjon, der cello og bass opererer som bassklang med harpen i begynnelsen i takt 1, men mykes opp av sul ponticello, som overtas klanglig av bratsj. Videre mykes bratsj, cello og kontrabass opp til en akkord i takt 2, mens melodien fortsatt foregår i 1. og 2. fiolin. Slik dannes det på et kort øyeblikk en ren strykerklang i begynnelsen av takt 2, før bratsj og harpe bryter denne med det raske motivet i slutten av takt 2.

Det neste som skjer er følgende: metal chimes har en glitrende oppgang i støy, sammen med obo, 1. og 2. fiolin. Samtidig legges det inn et kontrapunkt i harpe og bratsj, mens cello og kontrabass lander bevegelsene i sakte gående bevegelser. Alt dette skjer i takt 3.

Vi er så tilbake med melodien, fortsatt i 1. og 2. fiolin, men denne gangen støttet av obo. I takt 4 har også bratsj og cello liggende, avslappede bevegelser, mens kontrabass bryter ut av roen, med en rask bevegelse før Eb-en landes sammen med stor cymbal strøket på med en kontrabassbue. Cymbalstrøket skaper både en svevende karakter og gjør holdepunktet i kontrabassen åpent med henhold til klanglige effekter i lysere registre: Dypet smelter sammen med den åpne klangen i støyen fra cymbalen. Harpe og cello imiterer brytningen som kontrabass nettopp har hatt i takt 6.

Etter begynnelsen på stykket får vi en overgang i klarinett og 1. og 2. fiolin, før rytmiske, gående bevegelser bryter den svevende stemningen i begynnelsen av instrumentasjonen. Den gående bevegelsen er fra takt 8 til og med takt 11 plassert i bratsj og cello, og gradvis også forsterket av harpe.

I denne gående bevegelsen lurer melodien samtidig seg frem igjen, denne gangen plassert i fagott, 1. fiolin og kontrabass. Gong pynter klangen ved å bli slått på av en skarptrommestikke, og fløyten har i disse taktene fra takt 8–11 et egenrådig kontrapunkt som fargelegger strukturen, men samtidig skaper fremdrift, slik at den gående bevegelsen i bratsj, cello og harpe får hjelp til å drive stykket fremover.

Mot slutten av dette andre partiet fra takt 8 til takt 11, grenser stykket til avslutning ved å innføre en stor ritardando, slik at både melodi, kontrapunkt og gangefiguren stopper helt opp. Dette skaper også spenning, for man aner ikke hvor stykket går videre. Man får følelsen av at stykket stopper opp, men forventningen av noe mer øker i takt med den avsluttende tendensen.

Ved takt 12 kommer melodien frem nærmest tutti med 1., 2. fiolin, samt bratsj og cello. Chimes bekrefter starttonen i motivet og du får et midtpunkt i stykket der mange uklare tendenser setter foten ned for mangfoldet, og den tydelige karakteren til motivet kommer frem. Frem til nå har det uklare vært hensikten med hele instrumentasjonen. Den mystiske, klanglige sfæren er utdypet i mange funksjonelle musikalske elementer plassert harmonisk og i registre på ulike vis. Dette for å skape åpne referanser for lytteren, samt gjøre midtpunktet i stykket i takt 12 mye mer tydelig, enn om tydeligheten var til stede allerede fra første tone i verket.

Etter dette får vi en nedadgående bevegelse som egentlig starter allerede i nedgangen i kontrabass, harpe og fløyte i slutten av takt 12–en nedgang som både tar med seg toppregisteret og dypet–før dette imiteres i de midtre registre først i klarinett, fagott, 1. og 2. fiolin, bratsj og cello, og etter hvert også kontrabass. Dette foregår frem til og videre gjennom takt 17. Samtidig som denne nedgangsfiguren regjerer, får vi et kontrapunktisk motiv[i] i fløyte, støttet opp med metal chimes. Dette kontrapunktiske motivet vokser opp av et ganske dypt register på fløyte og metal chimes, og beveger seg i motsatt retning av de andre. Vi får to ulike tendenser i henhold til register. Noe går opp, noe annet går ned.

Fløytemotivet ender på et platå i takt 17, hvorpå 1. fiolin bidrar å roe bevegelsen synkront med fløyte. I de følgende taktene 18 og 19 følger hele strykergruppen med på denne balanserende endestasjonen, og fløyten triller i tillegg, for å gjøre endestasjonen for de lange bevegelsene fra takt 14–18 rolig. Hele dramaturgien frem til takt 18 får et ekko av seg selv i takt 19, der også harpe og triangel bekrefter enden på dette partiet.

Etter denne endestasjonen er vi tilbake til begynnelsen på stykket en takt: takt 21. Melodi er plassert i obo og 1. og 2. fiolin. De samme rolige holdepunkter vi fant i begynnelsen av stykket, er nå plassert i bratsj og cello. Fløyten spiller her på å holde intensiteten ved instrumenteringen og stykket oppe. Fløyten har her en helt annen rolle enn de andre instrumentene, fløyten vil videre.

Fløyten stopper opp i takt 22–26, roes ned i et lyst register og ender sin rolle som aktiveringsverktøyet i stykket, rollen den har hatt gjennom hele instrumenteringen.

I takt 22 fortsetter nedgangen vi møtte tidligere, nå i klarinett, fagott, begge fiolingruppene, cello og kontrabass. Metal chimes støtter opp under det kaoset som disse taktene prøver å videreformidle.

I slutten av takt 23 stopper obo, 2. fiolin, bratsj, cello og kontrabass opp fremdriften akkurat på samme måte den andre instrumentkonstellasjonen gjorde også rytmisk i takt 18.

Og da er vi kommet til slutten av denne versjonen av stykket. Stykket bekreftes endelig med melodien som har gått igjen fra begynnelsen. Den er her plassert mykt inn i harpe, 1. og 2. fiolin, brasj og cello. Motivet ender med en akkord, samtidig satt inn i samme instrumentkonstellasjon som nettopp referert til, og triangelet bekrefter avslutningen både på instrumentasjonen og stykket som helhet.