I denne artikkelen ser vi nærmere på betydningen punken fikk for den videre utviklingen av populærmusikken, og stopper spesielt opp ved retningene New Wave og New Romantic.
Ny energi
Hva skjer så etter punken? Selvsagt mange ting, men den viktigste meldingen var ”Du kan spille”. Ser vi på hvilke sjangre som innen populærmusikken fant seg best til rette på tidlig 80-tall, har de fleste kort avstand mellom kunsten og folket, platekjøpere og øvingslokaler. Ta postpunkens nye bølge ”new wave”, ta eksplosjonen innen rapmusikken eller den nye energien som bokstavelig talt svettet ut av britisk heavy metal. Disse er bare noen eksempler på at rocken etter punken ble et større allemannseie.
Aldri har så mange hender spilt i utallige kjellere som tidlig på 80-tallet, og det ble i denne perioden tatt til orde for en likestilling mellom kjønnene som har inspirert rocken siden. Interessant nok er mange av artistene som vokste frem på denne tiden fremdeles aktive, noe som vel sier sitt om at autodidakt drivkraft i mange tilfeller tåler tidens tann bedre enn det meste. Vi skal se på og i egne artikler, men fortsetter her med å studere to viktige begrep i den postpunkinspirerte 80-tallsrocken.
Ny bølge
New Wave, eller kanskje ”nyveiv” som det ble sagt på norsk, er sjangren vi tradisjonelt knytter tettest opp mot postpunken. Dette henger ikke minst sammen med at flere punkband videreutviklet seg som new wave-band. Britiske The Clash og amerikanske Talking Heads er to gode eksempler. The Clash, med vokalist og gitarist Joe Strummer i spissen, blir på mange måter stående som bandet som klarte det Sex Pistols måtte gi opp. De klarte å fornye seg og de lyktes ikke minst i USA. Kort fortalt: De overlevde punken. En av Clashs nøkler til fornyelsen var at de bakte nye uttrykk inn i den rå, aggressive punken. Bandets inspirasjon fra rootsrock og reggae er gode eksempler, musikalske elementer som også passer godt inn i tidens new wave-bilde.
The Talking Heads, 1988
Foto: APTalking Heads kan få æren av å stå som eksempel på amerikansk postpunk / new wave. Med den særdeles karismatiske vokalisten David Byrne i spissen, representerte Talking Heads tidlig et av de fargerike og ”tenkende” innslagene på CBGB-scenen, side om side med artister som Patti Smith og The Ramones. Bandet jobbet i grenselandet mot funk og elementer fra sekkebegrepet verdensmusikk (world music). Studerer vi bandets uttrykk finner vi også frukter av et langvarig kunstnerisk samarbeid med produsenten .
Ny romantikk
Nettopp Brian Eno kan stå som overledning til neste New-retning i perioden, nemlig det som ble kalt New Romantic. Sjangeren representerte så vel klare likhetstrekk som brudd med New Wave. Likesom punk/New Wave reagerte New Romantic på samtidens disco, samtidig som den hentet elementer fra glamrocken. New Romantic var derimot hovedsakelig synthesizerbasert og stilen representerte i det visuelle også mystisk tilslørt og mindre maskulin linje. Disse elementene gjør det naturlig å se bakover mot stilskapere som nettopp Brian Eno og Roxy Music. Det visuelle gjorde mange av NR-artistene spennende for videomediet, ikke minst i MTVs første fase hvor fargede artister nærmest var utelukket. Duran Duran og Spandau Ballet er eksempler på band som gjennom ekstrem videoeksponering og suksess aktualiserte begrepet ”Second British Invasion”.
Lytteeksempler Duran Duran;
The Reflex
Notorious
Uttrykk, virkemidler og langsiktig påvirkning
Viktig å merke seg fra tiden med postpunk / New Wave / New Romantic er de mange stilideal som har levd videre fra perioden. Overgangen mellom 70- og 80-tallet bød på noen av populærmusikkens virkelige stilskapere fremover i tid. Inspirasjonskilden til senere varianter av punkrock sier seg selv, det tyske bandet Kraftwerks betydning for elektronikaens utvikling også. Periodens betydning for rockens kvinnefrigjøring kan neppe heller understrekes nok.
Vi kommer tilbake til alle de nevnte punktene, men skal her stoppe litt opp ved et band som i overgangen mellom 70- og 80-tallet blir stående igjen som den kanskje viktigste fornyeren av selve bandbildet, det grunnleggende kompets rollefordeling og den ”primitive” rockens store muligheter. Bandet The Police står ikke bare igjen som et av tidenes mest populære band, men kanskje også historiens viktigste for andre band. Gjennom å forene punkens primitive råskap med leken reggaeinspirert rytme, la de til rette for et lydbilde hvor bass/trommer utgjorde et nakent, men også fleksibelt komp som i neste omgang frigjorde gitaristen som skaper av så vel klanglige som harmoniske bilder. Det litt paradoksale er at det skulle tre ekstraordinære musikere til for å forme et uttrykk som åpnet for det enkle og nært for alle tilgjengelige. Vi skal blant annet i artikkelen studere utøvere som jobber videre innenfor dette uttrykket.
The Polices kanskje største hit - "Every Breath You Take":
Oppgaver
Her er til artikkelen du nettopp har lest.
