I denne artikkelen starter vi med å fantasere litt.
For situasjonen i amerikansk rock omkring 1956 kan lignes med et dåpsselskap. Vi kan kalle babyen for Rock, og du skal ikke se vekk fra at fortellingen var som denne:
Lille Rock ble døpt, og etterpå var det fest. En familiesammenkomst hvor både afro- og anglosiden i familien var representert. Bestefar og bestemor Blues var på plass, oldefar Negro Spirituals også. Tante Gospel (som dessverre måtte gi opp å overtale tenåringsdatteren Doo-wop til å være med) lot selvsagt ikke festen gå fra seg. Oldefar Negro Spiritual var ikke veldig begeistret for tantes nye kjæreste, den litt uflidde og provoserende Rhythm and Blues. Men tante lot seg ikke affisere. De nyforelskede ankom selskapet hånd i hånd.
Skikkelig stemning ble det derimot ikke før anglofolket ankom festen. Onkel Country var som alltid festens mest velkledde, og med seg hadde han sin fetter Plateindustri som hilste på bestefar Blues og tante Gospel for første gang. Han kunne fortelle at han var en god venn av Alan Freed, som hadde spilt mye av Afrofamiliens musikk på anglofamiliens radio.
Uansett, festens midtpunktet var selvsagt lille Rock. Og ingen var stoltere enn onkel Sam Phillips denne dagen. Han hadde hatt et spesielt forhold til lille Rock fra første stund, og selvsagt var det onkel Sam som samme formiddag bar Rock til dåpen.
Lille Rock, eller kanskje vi skal si Store Elvis, i signaturlåta "Heartbreak Hotel" fra 1956;
For Elvis Presley stadfestet rocken, om det hersker det liten tvil. I Elvis fant rocken uavkortet uttrykkskraft i en hvit artist, og industriens forsvarsverk mot de afroamerikanske strømningene brøt dermed sammen. Artistene var klare, mediene var klare, forbrukerne likeså. De etablerte autoritetene fortsatte riktignok å sende bekymringsmeldinger mot hoftevrikk og annen styggedom på vegne av den sunne, hvite ungdommen, men det hjalp lite. Rocken var kommet for å bli, og sto på solide ben så vel kunstnerisk som kommersielt.
Midlertidig amerikansk nedtur
Men den rivende utviklingen hadde sine kostnader. Tempoet og virvaret rundt rockens utvikling utfordret ikke bare de mange skeptikerne, men også edrueligheten blant de mange involverte, så vel artister som industri.
Mange sentrale artister innen 50-tallsrocken møtte tøffe utfordringer. Chuck Berry ble i 1959 fengslet for å ha gitt en meksikansk ungjente illegalt arbeid over grensen. Elvis ble sendt i militærtjeneste. Little Richard brøt for en tid med artistlivet grunnet religiøs overbevisning. Buddy Holly omkom i et flykrasj. Jerry Lee Lewis kom under press da han giftet seg med en 13 år gammel slektning. For å nevne noen.
Også industrien gikk på blemmer etter den første ekstasen hadde lagt seg. Den såkalte Payola-skandalen avdekket en virksomhet hvor mange disc-jockeyer lot seg bestikke til å spille musikk med artister etter ønske fra ressurssterke plateselskaper. Saken hadde flere runder i det amerikanske rettsvesenet. Ironisk nok var en av de involverte som fikk sin karriere ødelagt Alan Freed, mannen som var sentral i etableringen av rock’n roll-begrepet på 50-tallet.
Med et fargeblindt Tin Pan Alley i sikte?
Den amerikanske rocken fikk med andre ord en strevsom start på 60-tallet. Med all respekt, glatte popgutter som Neil Sedaka og Paul Anka hadde ikke samme appell og gjennombruddskraft som sine forgjengere. Twistbølgen med Chubby Checker-låta ”The Twist” i spissen lagde riktignok feber tidlig i tiåret, og i miljøet rundt selskapet Aldon Music lokalisert på Broadway vokste det frem nye ambisjoner knyttet til produksjon og sound. Phil Spector var en av de sentrale aktørene i dette. Ham kommer vi tilbake til i artikkelen .
I denne sammenhengen blir det da naturlig, og viktig, å merke seg at fremveksten av en farget amerikansk popindustri fikk gode vilkår i samme periode. Mens de svarte artistene i tidlig RnB ble vekslet inn i bokstavlig talt bleke coverversjoner fra hvite artister, bidro fremveksten av soulmusikken til en ny æra og ny integritet i den afroamerikanske rocken. Motown Records ble grunnlagt av Berry Gordy så tidlig som i 1959, og skulle vise seg å få uvurderlig betydning for populærmusikkens videre utvikling i USA. Vi ser nærmere på soulmusikkens utvikling i artikkelen i stoffet om 60-tallet.
Før den tid er det derimot naturlig å ta turen over Atlanterhavet. Rocken var i overgangen mellom 50- og 60-tallet klar for The British Invasion!
Oppgaver
Her er til artikkelen du nettopp har lest.
