Den nye generasjonen utøvere som fikk sitt gjennombrudd på 1990-tallet

På 1990-tallet dreide jazzkulturen seg igjen om å gå tilbake i tid for å hente inspirasjon til nyutvikling, og de bop-orienterte akustiske stilartene ble igjen sentrale. Nå var det plutselig hot igjen å spille «ordentlig jazz». Dette skiftet var det flere etablerte artister som benyttet seg av i tillegg til at det ble åpnet opp for en ny generasjon jazzmusikere med et imponerende høyt ferdighetsnivå.

Saksofonister

Hvis vi ser på de saksofonistene som allerede hadde etablert seg som store profiler er Branford Marsalis og Michael Brecker blant de mest sentrale.

Marsalis slo for alvor til gjennom sitt samarbeid med Sting og med sin egen Branford Marsalis Quartet. Denne kvartetten blir regnet som en av tiårets beste jazzcomboer og omfattet to av de mest strålende jazzmusikerne i sin generasjon, pianisten Kenny Kirkland og trommeslageren Jeff «Tain» Watts. Kirkland hadde kommet frem i rampelyset som en usedvanlig begavet pianist i Post Bop-tradisjonen etter Herbie Hancock og McCoy Tyner og var på alles lepper som den neste store jazzpianisten. I det neste lydeksemplet spiller de en låt av trommeslager Paul Motian som han skrev i forbindelse med sitt samarbeid med Keith Jarrett på 1970-tallet. Opptaket ble gjort bare noen dager før pianist Kirkland døde.

Her er en video av en nyere versjon av kvartetten:

Michael Brecker hadde nå etablert seg som soloartist i tillegg til å være sessionmusiker for artister som James Taylor, Paul Simon, Steely Dan og Joni Mitchell. Etter hans selvtitulerte debut i 1987 fikk verden oppleve hans ekstreme kapasitet som saksofonist i et postbop-influert landskap sterkt inspirert av blant annet Wayne Shorter og John Coltrane. Med i kvartetten hans var også pianist Joey Calderazzo, en av de fremste pianistene inspirert av McCoy Tyner i moderne tid.

Michael Brecker blir regnet som den mest innflytelsesrike saksofonisten siden John Coltrane. Han døde av leukemi i 2007. Her er en video av ham fra 1989:

Blant de nye saksofonistene som kom frem i lyset dette tiåret finner vi tenorsaksofonisten Joshua Redman, altsaksofonisten Kenny Garrett og Chris Potter. Garrett spilte med Miles Davis i 1980-årene og spilte inn flere kritikerroste plater influert av Coltrane, funk og Hip Hop på 1990-tallet. Redman, sønn av Dewey Redman, etablerte seg som en ny stjerne på den internasjonale scenen. Garrett og Redman var to av de største stjernene på 1990-tallet og medvirket ofte på samme plater. På denne platen, som også inkluderer flere av de andre mest lovende stjernene på 1990-tallet, organisten Larry Goldings, gitaristen Peter Bernstein, pianisten Brad Mehldau og trommeslageren Brian Blade:

Gitaristene

Pat Metheny, Mike Stern, John Scofield og Bill Frisell er fire av de mest innflytelsesrike i den moderne jazzhistorien. Alle fire representerer såpass ulike uttrykk at man nesten kan få et bilde av den moderne jazzens utvikling gjennom å høre på et utvalg av deres mest sentrale utgivelser. Der Stern og Scofield trekker inn sin bakgrunn fra blues og rock, bruker Metheny og Frisell sin kobling til Roots og Americana blandet inn med en god dose frijazz inspirert av Ornette Coleman. Alle disse hadde imidlertid sin fremvekst på 1970-tallet og ble hver på sin måte preget av den utviklingen innen jazzrock og jazz fusion som eksisterte. I kjølvannet av disse fire kom det frem en ny generasjon gitarister som orienterte seg mer i et akustisk landskap. Blant disse er Russell Malone, Kurt Rosenwinkel og Peter Bernstein blant de mest sentrale.

Pianistene

De «fire store» blant pianistene som brøt gjennom på 1960 og 1970-tallet var Chick Corea, Keith Jarrett, Herbie Hancock og McCoy Tyner. Alle disse representerte på sett og vis en videreføring av pianoets rolle innenfor jazzen etter at Bill Evans kom på kartet på 1950-tallet. Corea og Hancock var også blant stilskaperne innen jazz fusion og funk i 1970-årene, mens Jarrett og Tyner gjorde sine gigantskritt mer innenfor et akustisk uttrykk. Det akustiske uttrykket dominerte også blant pianistene på 1990-tallet, der to av de mest toneangivende innenfor Post Bop-tradisjonen etter Herbie Hancock og McCoy Tyner var Kenny Kirkland og Joey Calderazzo. Likevel var det en enda yngre pianist som skulle vise seg å representere kanskje den største redefineringen av pianojazzen siden Bill Evans.

Brad Mehldau, en klassisk skolert pianist kom på 1990-tallet med innspillinger som snart skulle løfte ham opp som den nye store pianisten. Fra 1996 kom han med en serie album han kalte «The Art of the Trio», der han dokumenterte utviklingen trioen gikk gjennom i løpet av et tidsspenn. Han spilte inn alt fra minneverdige arrangementer av jazzens standardlåter, via lyriske og intrikate originalkomposisjoner til egne versjoner av pop og rockeklassikere fra band som Beatles og Radiohead. Han har, gjennom å kombinere influenser fra klassisk musikk og moderne popmusikk med jazzen, videreført pianotriotradisjonen etter Bill Evans og Keith Jarrett og redefinert jazzhistorien. Her kan vi høre hans versjon av Radioheadlåten ”Exit Music – For A Film”.

Her er en video av Mehldaus samarbeid med produsent Jon Brion:

Vokalistene

Blant vokalistene var det spesielt tre som var toneangivende innenfor jazzsang i tradisjonen etter Ella Fitzgerald, Sarah Vaughan og Billie Holiday, nemlig Cassandra Wilson, Dianne Reeves og DeeDee Bridgewater. På sett og vis representerer også disse trenden i den amerikanske jazzen på 1990-tallet der en gikk tilbake i retning av jazzens røtter for å finne ny inspirasjon. Her er Cassandra Wilson med sin særpregede mørke stemme, som synger en egen versjon av Miles Davis komposisjon Tutu:

Her kan du løse noen oppgaver fra artikkelen du nettopp har lest.