NRK Meny
Normal

Cooljazzen

Til tross for at den influerte hele den moderne jazzen ble aldri Be-bopen noen suksess for andre enn de som utøvde musikken. Etter andre verdenskrig var det en gruppe musikere som fikk et nytt sett med ideer som sto i dyp kontrast til Be-bopens idealer. De hentet inspirasjon fra den europeiske klassiske musikken og hadde et klangideal med fokus på renhet, klarhet og gjennomsiktighet i lydbildet. Blåserne hadde en lett og tørr tonekvalitet, brukte mindre vibrato og spilte med en større melodisk og harmonisk kompleksitet. I tillegg ble mellomregisteret brukt oftere enn toppregisteret, for å finne den optimale klangen i instrumentene. Samtidig ble mye av musikken spilt i et lavere tempo der arrangementet og lydbildet kom mer i fokus.       

Molde Jazz 1985

Molde Jazz 1985

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Gerry Mulligan

Gerry Mulligan

Foto: H. van Gelderen / Wikipedia

Mens Be-bopen var dominert av svarte musikere fra østkysten av Amerika, var det nå også flere hvite musikere som skulle bli toneangivende. I front av disse var barytonsaksofonisten og arrangøren Gerry Mulligan og orkesterlederen Gil Evans.

De første musikerne som foregrep cooljazzens estetikk var Bix Beiderbecke og Frankie Trumbauer, som i 1920-årene hadde et mer kontrollert og avslappet uttrykk og samtidig stor harmonisk og melodisk kompleksitet. Ellers var saksofonisten Lester Young blant de mest toneangivende musikerne som spilte i et mer tilbakelent uttrykk.

Gil Evans

Gil Evans

Foto: satteliterecords.com / Wikipedia

Miles Davis ble en av de viktigste musikerne i denne nye estetikken og etter at han forlot bandet til Charlie Parker i 1948 begynte han et samarbeid med arrangøren Gil Evans som hadde bakgrunn fra det banebrytende Claude Thornhills orkester. Dette orkesteret ble et ideal som Davis og Evans hadde da de gjorde en nonettinnspilling med et band som ble kalt Birth of The Cool i 1948 og 49. Her brukte de uvanlige instrumenter som tuba og fransk horn og blandet dem med saksofoner, trompet og trombone. I tillegg hadde de med seg den innovative barytonsaksofonisten og arrangøren Gerry Mulligan, som både ble brukt som solist i tillegg til å skrive flere av gruppens arrangementer. Bandet fikk derfor en unik sound, som også ble vektlagt gjennom kortere solistiske improvisasjoner og større fokus på gruppens innovative arrangementer. Miles opplevde ikke å få suksess med bandet, det var vanskelig å få oppdrag og få turte å satse på prosjektet. Men etter at platen ble gitt ut, så sent som i 1956, fikk den stor betydning for cooljazzens videre utvikling.

Cooljazzens utvikling skulle etter hvert foregå i to byer i Amerika; New York og Los Angeles. Flere av de mest toneangivende musikerne som startet Cooljazzbevegelsen flyttet til Los Angeles i begynnelsen av 1950-årene. Blant disse var Gerry Mulligan, som allerede hadde bygget seg opp et solid navn som utøver og arrangør i New York. På en jamsession etter en konsert møtte han trompetisten Chet Baker. De oppdaget raskt at de hadde samme type klangideal, frasering og intonasjon og en nesten telepatisk evne til å smelte sammen mens de spilte lange solistiske linjer mot hverandre. Dette utnyttet de til fulle i en legendarisk kvartett der de ikke hadde med piano eller akkordinstrumenter, det eneste akkordiske kom ut fra Mulligans og Bakers komplekse kontrapunktiske linjeføringer, som man tydelig kan høre her;

Dave Brubeck

Dave Brubeck 1954

Foto: Carl Van Vechten / Wikipedia

På denne tiden var det et vitalt jazzmiljø i Los Angeles og musikere nøt stor kommersiell suksess. Dave Brubecks Time Out er blant de klassiske utgivelsene herfra. Han skrev melodisk fengende musikk i uvante taktarter og fikk den til toppen av Billboards salgsliste for Pop Album!

Lennie Tristano

Lennie Tristano

Foto: William P. Gottlieb / Wikipedia

Fra New York kom det en retning av cooljazzen som kretset seg rundt den blinde pianisten Lennie Tristanos ideer. Han grunnla en stil basert på å lage avanserte og polyrytmiske og atonale melodier over kjente akkordstrukturer hentet fra jazzens standardlåter. Han hadde med seg en liten gruppe musikere som han lærte opp og som også var med i bandet hans. De mest kjente av disse var altsaksofonisten Lee Konitz og tenorsaksofonisten Warne Marsh. De nøt enorm respekt for sin komplekse stil selv om de ikke fikk samme kommersielle suksess som mange av sine kolleger og deres innovasjoner er blitt stående som en av de viktigste forløperne for en ny musikalsk revolusjon som skulle komme mot slutten av 1950-årene – frijazzen.

Her er det en video der Lennie Tristano medvirker fra ca. 12 min uti videoen.

Her kan du løse noen oppgaver fra artikkelen du nettopp har lest.