Claudio Monteverdi og hans opera L'Orfeo

Claudio Giovanni Antonio Monteverdi (1567 - 1643) var en allsidig komponist med ett ben i renessansen og ett i barokken. Fram til han var 40 år konsentrerte han seg om å skrive innen madrigalformen. Han eksperimenterte mye med sin musikk og var helt bevisst på å bryte med uskrevne regler for komposisjon, slik at musikken i sterkere grad favnet tekstens innhold. Dette gjaldt spesielt i behandlingen av dissonanser, hvor han i økende grad brøt med de føringer vi finner i Palestrinastilen, noe han fikk ganske kraftig kritikk for.

Monteverdi var også kirkemusiker og startet sin musikalske bane som korgutt i katedralen i Cremona. Hans første publikasjoner som 15-åring var motetter og religiøse madrigaler, mens hans første verdslige madrigaler kom ut da han var 20 år.

På starten av 1600-tallet arbeidet han ved hoffet i Mantua, men flyttet i 1613 til Venezia hvor han jobbet i S. Marco-katedralen og gjenoppbygde et musikalsk arbeid som hadde forfalt under hans forgjenger Giulio Cesare Martinengo. Arbeidet i kirken må ha gitt mersmak, for i 1632 ble han ordinert som prest.

Det var under tiden ved hoffet i Mantua han komponerte sin berømte opera L'Orfeo. Den kom i kjølvannet av flere gode forsøk på å kombinere musikk og drama, blant annet Peris Euridice. Peri lyktes forsåvidt å skape en sangform som hadde skrellet vekk den tekstlige forstyrrelse polyfonien representerte ved å skrive for solostemme med et lite ensemble som kun hadde en akkompagnerende funksjon. I tillegg skulle sangen ligge nær opp til en slags talesang, slik at å synge teksten skulle ligne å deklamere den (monodi). I det lange løp svekker jo dette det melodiske aspektet og i Peris tilfelle ble musikken for ensformig til at den hadde kraft til å overleve.

Monteverdis scoop var at han i mye større grad skapte variasjon i musikken til L'Orfeo. Han var veldig bevisst på hvilke instrumenter som skulle brukes i operaen, og varierte mellom dem for å skape forskjellig klang som frambrakte forskjellige stemninger. Åpningstoccataen er nærmest en fanfare fordi dens funksjon var å ære de fyrstelige oppdragsgiverne til operaen. Her er messingen sentral:

Første akt har et lyst preg hvor alt er bare fryd og gammen. Her baserer Monteverdi akkompagnementet mye på lutt som er med på å gi en avslappet stemning. I tillegg bruker han mange instrumenter assossiert med dansemusikk til sine dansescener.

Han vekslet mellom solo- og korpartier, og han gjorde også bruk av scener med ballett. En annen genistrek var at han krydret operaen med ritorneller, korte instrumentale oaser som gjentas med jevne mellomrom. Dette var tilstrekkelig til å holde publikums oppmerksomhet over så lang tid som en helaftens opera tar. Hør det vakre ritornellet fra prologen.

En helt annen fargelegging finner vi 3. akt hvor Orfeo møter fergemannen som vokter floden Styx, som han må passere for komme til dødsriket og hente ut sin Euridice. Dette er mørke og nifse greier, og Monteverdi velger å bruke orgel i akkompagnementet (basso continuo) sammen med mørke strykere. Fergemannen (Caronte) er selvfølgelig en bass av det dype slaget.

Samtidig benytter han seg av monodien Peri hadde vært med på å utvikle, og dette kombineres med musica reservata -teknikken fra madrigalformen. Dermed ivaretar han i høy grad idealet om at musikken skulle være musikk til teateret.

Oppgave

• Studer musikk og tekst i denne videoen og vis hvilke virkemidler Monteverdi bruker for å tolke og formidle teksten.

I Venezia skrev Monteverdi Poppeas kroning, ett av hans siste verk. Også dennne operaen har vist seg levedyktig, men er ikke fullt så rik på varierte virkemidler som L'Orfeo. I Venezia ble dramaet tillagt stor vekt i operaen, og Monteverdi er nok farget av dette og kan ha samarbeidet med andre om denne operaen.