Chasing Shadows 3: Orkester

Instrumentering for orkester.

Last ned partituret som PDF: Chasing Shadows 3 - Orkester

Hovedintensjonen bak denne instrumentasjonen av Chasing Shadows, er å utdype tendenser som ligger latent i verket fra før. Verket har et preg av inn- og utgående bevegelser, fra dypt register til lyst, fra svak dynamikk til sterk, fra tykke blokker til tynne, fra enkle strukturer til mer komplekse. Mengde instrumenter og sammensetninger av instrumentgrupper som lager ulike tykkelser på instrumentasjonen, utdyper disse tendensene. Det er også benyttet ulike fordelinger av blokker i instrumentasjonen, der de ulike blokkene fra originalen er fordelt ut i register, slik at man får mellomrom mellom tonene i blokken. Med blokk menes her tette akkordrekker som følger melodien parallelt. Dette lager enten en mer luftig blokk eller den tykke blokkensom originalverket har. Dette er også kombinert med instrumentgruppekoblinger, der mellomrom i en instrumentgruppes blokk kan tettes igjen av en annen instrumentgruppes blokk. Med instrumentgrupper menes her de tradisjonelle inndelingene av orkesteret som treblås, messing, slagverk og strykere. Slik får man også frem ulike tradisjonelle instrumenteringsprinsipper: For eksempel at én instrumentgruppes (for eksempel treblås) står for ytterpunktene i en blokk, mens horn tar seg av mellomtonene.

Orkesterversjonen av Chasing Shadows begynner med bassostinatet (groovet) i fagotter, tuba, harpe, cello og kontrabass. Dette skaper en tung generator for en fast bassfigur som fortsetter utover i stykket.

Hovedmotivet kommer først inn i horn, fioliner og bratsj i takt 3, før bassvariasjonen i takt 5 avbryter oppbygningen av stykket i basstrombone.

Videre fortsetter motivet, men denne gangen også med trompeter og trombone, samt utdypet mot slutten i takt 8 i klarinetter og fløyter. Dette for å skape en instrumentell crescendo, da motivet inneholder en oppgangstendens. For å skape en følelse av fremdrift velges instrumentell crescendo (dvs. at mengden instrumenter som tas med øker etter hvert og forsterker crescendovirkningen).

Videre overtar igjen bassvariasjonen i takt 9 og 10. Denne gangen ikke bare basstrombone, men også 2. Trombone og pauker (timpani).

I disse 10 taktene skjer en forsterkning av materialet og en instrumentell oppbygging, der ulike instrumenter forsterker hverandres klanger, og bygger opp under det rytmiske drivet som stykket har. Hele orkestersatsen bærer preg av en oppbyggingsprosess, der de ulike strukturene underbygger hverandres økende intensitet, og på den måten skaper en fremdrift.

Partiet fra takt 11 til 14 er dette nedadgående motivet som går mot en grunn, før det bygges opp igjen. Dette skjer over forholdsvis kort tid, og har en omkrets i omfang som er ganske stort. Dette er løst på følgende måte instrumentalt:

1. klarinett og trompeter begynner motivet. Deretter overtar begge klarinetter, 1. og 2. horn og gradvis de andre hornene, mens trombonene henger seg på. I messing starter de lyse registrene, før de mørke tar over i bunnen av motivet. Dette er en fargelegging av omfanget, der mørke klanger utdyper det dype registeret i motivets utvikling og de klare klangene forsterker de lyse registrene i begynnelsen av dette motivet.

Når motivprofilen så bygger seg opp igjen i takt 15–17 begynner det kraftig med begge klarinetter, 1. og 3. horn samt 1. og 2. trombone, med en avveksling i klangfarge med trompeter, før treblås alene (oboer, så klarinetter og til sist fløyter), ender motivprofilens oppbygging. Deretter fortsetter bassfiguren igjen med sin vante instrumentering.

I takt 20 kommer midtdelen av melodien inn, her presentert av fløyter og stryk i begynnelsen, overtatt av klarinetter og horn i takt 22, fortsatt sammen med stryk. Dette representerer en brytning i klangfarge over kort tid, der først fløyter forsterker strykerklangen, før messing og klarinetter overtar. Tromboner avslutter nedgangen til klarinett-hornkonstellasjonen i takt 23.

Stryk fortsetter oppgangen på denne midtdelen av melodiprofilen i stykket, først forsterket av klarinetter og obo, tidvis overtatt av innfall i horn, trompeter og tromboner i takt 25 og 26. Denne vekslingen av forsterkning av den brede strykerklangen i 1. og 2. fiolin og bratsj lager en intens klangforvandling, der brytningen i klangformasjoner i melodien skaper forventning om forandring, og dermed også variasjon over melodiens motivgjentakelser. Motivet avsluttes brutalt i 2/4-dels takten i takt 27, nærmest tutti i hele ensemblet, og bassfiguren og melodien møtes i et metningspunkt.

Stykket roer seg ned etter dette, noe som gjøres instrumentalt i orkestreringen med å innføre tett hornklang med stryk i melodien i takt 28 og 29. Bassfiguren fortsetter som før.

I takt 32–38 veksler melodioppgangen i tykke blokker;

I takt 32: Horn og stryk

I takt 33: Fløyter, oboer, klarinetter–horn, trompet, trombone–stryk (1./2. fiolin og bratsj.

I takt 34: Oboer, klarinetter–horn–stryk i et annet omfangsleie (dypere)

I takt 35: Fløyter, klarinetter–horn, trompeter, trombone–stryk (annet leie for å skape variasjon i strykersatsen)

I takt 36 er det generalpause.

I takt 37: Fløyter, oboer, klarinetter–trompeter, tromboner–stryk

I takt 38: Fløyter, oboer, klarinetter–horn–stryk.

Merk at i disse taktene forandres leiet til hver instrumentgruppe (treblås, messing, stryk) både for å forandre klangen innad i hver instrumentgruppe, for å skape ulike klanger mellom de ulike instrumentgruppene til sammen, og for å skape følelsen av forandring i materialet.

Takt 39 er generalpause, før en siste oppbygging skjer med en instrumental crescendo først i tromboner, så med horn og til sist med treblås. Her overtar også hele strykergruppen akkompagnementet i oktaveringer, før stykket avsluttes med bassfiguren i de samme instrumentene som på begynnelsen.