NRK Meny
Normal

Charles Ives

Har du noen gang gledet deg over å høre to skolekorps spille forskjellig musikk mot hverandre? Da har du sannsynligvis skjønt hva som gjorde at Charles Ives ble komponist.

Charles Ives

Charles Ives

Foto: Wikipedia

Charles Edward Ives (f Danbury, Connecticut, 1874, d New York, 1954) er en amerikansk komponist som regnes som en av de mest ekstraordinære og originale skikkelser i vestlig musikkhistorie. Ives var i stor grad selvlært som komponist, og gjennom en original tilnærming til feltet foregrep han mange ideer og tanker som nyskapende avantgardekomponister begynte å tenke på etter andre verdenskrig. Hans far var en bymusikant som eksperimenterte med toneclustere, polytonalitet, kvarttoner og bruk av akustiske rom i byen, noe som kom til å bli viktige inspirasjonskilder for sønnen. Det som fascinerte faren George Ives, og som senere kom til å bli så viktig i Charles Ives’ musikk, var for eksempel det tilfeldige sammenstøtet av rytme og harmoni som kunne oppleves av to orkestre som spiller forskjellige melodier i en parade, eller når en kone plystret i husarbeidet, eller et barn som spiller piano. Faren trente Charles i å synge i en toneart som var forskjellig fra akkompagnementet, fordi han ville lære sønnen” å strekke ørene".

Ives 1889

Ives i 1889

Foto: Wikipedia

14 år gammel ble Charles organist i Danbury Baptist Church, og skrev i 1891 sine Variasjoner over ”America”. Han ble antatt ved Yale University i 1894, hvor han studerte orgel og komposisjon. Ives skrev sin første symfoni mens han var ved Yale, der han også var organist i en kirke og fikk prøvd ut sine første komposisjoner med det lokale teaterorkesteret. I 1898 flyttet han til New York og fikk en stilling som assistent i et forsikringsselskap. I 1907 dannet han og en venn sitt eget forsikringsselskap, som ble svært vellykket.

Ives delte nå sin tid mellom forsikringsvirksomheten og musikken, Han arbeidet lange dager, noe som ble ødeleggende for helsen. Han jobbet på den andre symfonien 1900 til 1902 og den tredje i tidsrommet 1904–11. Den østerrikske dirigenten og komponisten Gustav Mahler var interessert i dette siste verket, men døde før han rakk å dirigere det.

Fra 1910 til 1918 var Ives på sitt mest produktive, og arbeidet med flere komposisjoner samtidig. I 1918 ble han alvorlig syk, han pådro seg en hjertesykdom, og måtte gradvis redusere sin virksomhet. Han fikk pensjon i 1930, og komponerte lite nytt etter 1917. I stedet viet han resten av sitt liv til å revidere sine komposisjoner. Gjennom det bidro han dessverre til kaotiske tilstander når det gjaldt hva som var den ”riktige” versjonen av verkene. Han hadde også ideer om musikalske hendelser som ikke lot seg gjennomføre. Han planla blant annet en Universell Symfoni hvor flere forskjellige orkestre og store kor skulle bli plassert ut i daler og på fjelltopper.

Stil

Om det er ett sted man skal lete etter kilden til Ives’ originalitet, er det antakelig i de rundt 160 sangene han skrev, for det meste til klaverakkompagnement. I disse verkene finnes hele hans kjærlighet til den tradisjonen han vokste opp med i New England, nemlig kirkemusikken og salmetradisjonene, stemningen når det kom sirkus til byen, hele skildringen av småbylivet på slutten av 1800-tallet, sammen med cowboysanger og countryballader. Alt dette finner sitt direkte uttrykk i denne sangskatten som egentlig var hans musikalske ”morsmelk”.

Ives's musikk blir noen ganger kalt primitiv, men er faktisk meget avansert. Den er, om man liker det eller ikke, en helt ærlig musikk, basert på den arv han vokste opp med og den tradisjon han sto i, som han ga et moderne uttrykk. Han var uten tvil en meget sta og særegen skapende kunstner, som sent i livet hadde en viss glede av å peke på at han hadde skrevet de fleste av sine verker før Stravinskij og Hindemith hadde skrevet sine verk, som enkelte kritikere hevdet hadde påvirket Ives.

Sammenstillingen av ulike elementer oppstår selv i hans tidligste verker. Hans Salme 67 fra 1893 er skrevet i to tonearter. Man finner elementer av jazz i den første klaversonaten, i salmene for kor av 1896 – 1900 benyttet han heltoneskalaer, en 12-tonerekke, clusterklanger, polytonalitet og polyrytmikk. Han introduserte også tilfeldighetsprosedyrer i ”The Unanswered Question” der dirigenten blir instruert om å sette inn de ulike delene av orkesteret etter egen vilje.

I flere av orkesterverkene kan man høre at minnet fra barndommen om de to blåseorkestrene, som spiller forskjellige marsjer i forskjellige tonearter og tempi, er levende gjenskapt. Han lånte konsekvent fra populære kilder som sanger og salmer, eller fra andre komponister: Over 170 slike kilder har blitt identifisert av forskere. Dersom man mener at ett sentralt trekk ved postmodernismen er å gjøre bevisst bruk av tidligere tiders materiale, kan man med en viss rett si at Ives var den første postmodernist – allerede før modernismen gjorde sitt inntog, i Europa så vel som i USA.