NRK Meny
Normal

Brian Eno

Tror du at det er mulig å lage musikk som er så lett å lytte til at du ikke legger merke til den, og samtidig så interessant at du vil forsøke å høre på den? Møt en mann som har forsøkt å løse dette problemet.

Brian Eno live remix at Punkt 2012

Brian Eno, 2012

Foto: Jørund Føreland Pedersen / Wikipedia

Brian Eno, skaperen av ”ambient musikk”, het egentlig Peter George St. John Le Baptiste de la Salle,og ble født i Woodbridge, 15. mai 1948. Han er engelsk musiker, komponist og produsent. Mens han gikk på kunstskole i Ipswich og deretter Winchester utviklet han en interesse for musikalske systemer, og mange av hans arbeider er inspirert av komponister som Erik Satie og John Cage .

Mellom pop og avantgarde

Få musikere har arbeidet så klart i skjæringspunktet mellom pop og avant-garde som Brian Eno. Fra tidlig på 1970-tallet ble han en legende blant de som trodde at populærkulturen og avantgardekunsten skulle finne nye møtesteder.

Og det var faktisk ganske mange som var opptatt av dette spørsmålet, spesielt i årene etter at The Beatles hadde trukket seg tilbake (1970) og man fikk mange andre rock- og jazzmusikere som viste klare bånd til kunstmusikken. Man kan nevne Keith Emerson eller Keith Jarrett, men også komponister som kom fra den andre siden, som Philip Glass og Steve Reich.

Photograph of Brian Eno at a 2006 Long Now Foundation discussion with Will Wright

Brian Eno, 2006

Foto: aomarks / Wikipedia

Men hos ingen finner man en så interessant tenkning om musikkens funksjon i en ”mellomposisjon” mellom andre kunstarter som hos Brian Eno. Man kan se en klar linje hos ham alt fra studietida og framover, for selv om han tidlig ble et kjent navn i rockverdenen, slapp han aldri taket i sin egen definisjon av moderne kunst

Dermed ble han på en måte stående alene, men han påvirket så mange andre gjennom sitt arbeid, at han skapte et estetisk felt helt for seg selv. I tillegg skapte han også en genre som på mange måter ble tidstypisk for begynnelsen av 1980-tallet: "Ambient musikk" – omgivelsesmusikk kan vi kanskje kalle det.

Eno på 70-tallet

Enos første offentlige suksess kom i årene 1970-1973 gjennom samarbeidet med det viktige ”kunstrockbandet” Roxy Music, der han ga deres to første album, Roxy Music (Island, 1972) og For Your Turf (Island, 1973), en sær surrealistisk pregning. Ved å behandle bandets levende lyd elektronisk med en båndopptaker og VC5 3 synthesizer, definerte han en rolle for produsenten - seg selv - som en “lydskaper”.

Etter at han forlot Roxy Music i 1973, utviklet Eno denne interessen for lydproduksjon videre med albumene No Pussy Foot (Island, 1973; med King Crimson's Robert Fripp) og Green World (Island, 1975), sistnevnte en strålende kombinasjon av underlige sanger og rolige instrumentalnumre.

Samtidig med dette var imidlertid Eno også aktiv sammen med mange andre komponister og kunstnere i den eksperimentelle undergrunnscenen i engelsk musikkliv, der de blant annet laget to orkestre som parodierte det klassiske symfoniorkesteret, først med The Scratch Orchestra som ikke kunne spille, men laget ny musikk, og deretter med The Portsmouth Sinfonia som spilte lattervekkende dårlige versjoner av populære klassikere.

Eno samarbeidet med David Bowie på tre av hans mest nyskapende album; Low, Heroes og Lodger, produserte plater med new-wave band som Talking Heads og Devo, og han ga ut to viktige instrumentalalbum, som er klart inspirert av komponister som Erik Satie og John Cage.

De to instrumentalalbumene Ambient Music for Films (EG, 1978) og Ambient Music For Airports (EG 1979) ga definisjonen til en ny retning innen musikken, ved at han forsøkte å skape en musikk som skulle være tilstede, men ikke påtrengende. Det er i forbindelse med utgivelsen av Ambient Music for Airports at han beskriver sin estetikk for første gang: "Ambient Music ("omgivelsesmusikk") bør være i stand til å fylle mange lytterbehov uten å trenge seg på; det må være mulig å ignorere den, samtidig som den bør være interessant." (Brian Eno, Music for Airports, kommentarer i tekstheftet, September 1978)

Eno på 80- og 90-tallet

Tidlig på 1980-tallet utviklet Eno sin holdning til musikk og kultur, samarbeidet med David Byrne (fra Talking Heads) på My Life in the Bush of Ghosts (Polydor, 1981), som kombinerte afrikansk musikk og utsnitt av radiosendinger, og med trompeteren og komponisten Jon Hassell på en utgivelse av musikk inspirert av sangtradisjonene til Ba-Benzélé-pygméene i Afrika.

Eno arbeidet også på multimediefronten (kombinasjoner av lys, video, lysbilder og lyd), utviklet en interesse i kybernetikk og selvgenerende musikksystemer, og la ut på foredragsturnéer.

I andre halvdel av 1980-tallet og på 1990-tallet var Eno mye etterspurt som produsent og samarbeidspartner, og arbeidet med slike artister som U2, Laurie Anderson, John Cale og David Bowie. Samarbeidet med slike artister har han forøvrig fortsatt helt fram til i dag.

Komponist i særstilling

Som komponist står Eno i en særstilling. Hans ideal-komposisjon er et stykke som "spiller seg selv", og er i en nesten umerkelig stadig endring. I sitt eget arbeid har han ofte forsøkt å dekonstruere forestillingen om musikk som en gjenspeiling av komponistens intensjoner. Eno ser seg selv som kurator og koordinator av eksisterende lyder og klanger snarere enn som en opphavsmann til nye.

Brian Eno mottok som nevnt tidlig inspirasjon fra komponister som Erik Satie og John Cage, og fikk selv en avgjørende innflytelse på utviklingen av ”ambient musikk” i 1970. Han ble også en av de ledende produsenter innenfor 1970-årenes eksperimentelle pop og rock.

Selv om Enos egen musikk ofte er blitt sammenlignet med slike sjangre som muzak eller meditativ musikk som springer ut fra ”New Age”-bevegelsen, så er det faktisk mer komplisert enn som så.

Hans beste verk finner man nok likevel der han samarbeider med andre av tidens store navn, men der hans innflytelse viser en uavhengig intellektualisme, en medfødt sans for det bisarre og en sjelden evne til å passe inn i og gi nye opplevelser til lytterens liv.