NRK Meny
Normal

Be-bop

Mot slutten av 1930-årene hadde swingmusikken bidratt til å øke jazzens popularitet hos folk flest, og musikere som Louis Armstrong, Benny Goodman og Duke Ellington hadde blitt artister med et stort navn også internasjonalt. Jazzen hadde nå fått status som underholdningsmusikk og storband kunne trekke fulle hus på klubbene. Nå var New York blitt den nye jazzmetropolen.

ART FARMER

Art Farmer

Foto: ORVILLE MEYERS / Ap

Flere av de mest kjente storbandene spilte på byens mange klubbscener og mange musikere møttes til jamsessions etter at de var ferdige med sine spillejobber. Det var spesielt på et sted, klubben Minton´s Playhouse i Harlem, at en gruppe musikere fra ulike band møttes og spilte musikk ut i de sene nattetimer. Husbandet på Minton´s var ledet av trommeslager Kenny Clarke og pianist Thelonious Monk. Her kom blant annet Lester Young (Basie), Ben Webster (Ellington) og Coleman Hawkins (Henderson) og spilte sammen med husbandet i noen eventyrlige jamsessions. Saksofonistene Dexter Gordon og Wardell Grey ble kjent for å spille lange soloer der de «duellerte» mot hverandre. Dette ble faktisk dokumentert flere ganger på plate og her er et eksempel:

Likevel var det gitaristen Charlie Christian fra Benny Goodmans storband som var den første som virkelig la opp til å tøye de musikalske grensene på disse jamsessionene. Og da han døde bare 25 år gammel var det saksofonisten Charlie Parker fra Kansas City som tok opp stafettpinnen.

Bird

'Bird'

Foto: W. Gottlieb / Wikipedia

Han var inspirert av jazzmusikere som Count Basie, Coleman Hawkins og Art Tatum i tillegg til klassiske komponister som Stravinskij og Schönberg. Han hadde et klart melodisk, harmonisk og rytmisk konsept i sine improvisasjoner som strakk grensene langt ut over det som var vanlig. Han ble kalt "Bird" av sine kollegaer visstnok på grunn av sin appetitt på kylling. Da han møtte trompetisten Dizzy Gillespie på en privat jamsession i Kansas City fikk han en særdeles viktig partner. Det var disse to som ble symbolet på den nye stilen, som etter hvert fikk navnet Be-bop.

Be-bopen ble oftest spilt av en combo bestående av saksofon, trompet, piano, kontrabass og trommer. Denne ”nye” musikken representerte et tydelig brudd med den underholdningsbaserte swingmusikken. De brukte intrikate og synkoperte rytmer, spilte på toner som var dissonerende i forhold til akkordgrunnlaget og lagde avanserte og hurtige melodiske temaer i et halsbrekkende tempo. Musikken hadde et mye mer rastløst preg enn den lyttervennlige swingjazzen.

Komposisjonene tok utgangspunkt i populære sanger skrevet fra Broadway-musikalene. Melodiene ble byttet ut med intrikate temaer og spesielt populære var 12 takters bluesform og 32 takters AABA form. En formtype som ble mye brukt var George Gershwin-slageren ”I Got Rhythm”, der de brukte akkordskjemaet. Her er et eksempel på en slik låt.

Dizzy Gillespie

Dizzy Gillespie

Foto: W. Gottlieb / Wikipedia

Parker slet med avhengighet av stoff, mens Gillespie hadde orden på alt det forretningsmessige. Likevel var ikke Be-bopen særlig publikumsvennlig og ble ikke så populær som swingjazzen. Og selv om Parker og Gillespie ble høyt respektert ble de ikke berømte på samme måten som Armstrong, Goodman eller Ellington. Likevel står be-bopen som en av de viktigste grunnpilarene for den moderne jazzen. Andre viktige musikere som bidro til Be-bop revolusjonen er trompetisten Miles Davis, trommeslagerne Kenny Clarke og Max Roach og bassisten Charles Mingus.

Monk

Monk

Foto: W. Gottlieb / Wikipedia

Pianistene Thelonious Monk og Bud Powell hadde en viktig rolle og et spesielt forhold. Som pianister var de rake motsetninger. Powell var den virtuose ekvivalenten til Parker, mens Monk var den visjonære musikeren med de mest originale ideene. Mens Powell ble hyllet som pianist ble ofte Monk misforstått for ha dårligere teknikk fordi han ikke hadde Powells hurtighet. Likevel hadde Monk full kontroll på en utrolig komplisert form for rytmikk i tillegg til at han definerte et helt eget tonespråk ingen andre var i nærheten av. Her er et eksempel på det.

Monk og Powell var gode venner og hadde stor respekt for hverandre. Som venner hjalp de hverandre på flere måter. Da Monk opplevde motgang og fikk inndratt musikerkortet spilte Powell inn Monks låt Round Midnight. Powell ble innlagt på et slags nervesanatorium der han ble banket opp og fikk elektrosjokkbehandling. Etter dette ble han svært traumatisert, noe en kan se spor etter dette i titlene på låtene: Wail, Hallucinations, Glass Enclosure. Mens han gikk gjennom dette var det Monk som hjalp ham tilbake på scenen og oppmuntret ham til å fortsette å spille.

Her kan du løser noen oppgaver fra artikkelen du nettopp har lest.