Fransk ouverture
Den franske ouverturen stammer fra Jean-Baptiste Lullys hoffballetter fra første halvdel av 1600-tallet. Denne typen ouverture består av en langsom innledning med markert bruk av dobbeltpunkteringer fulgt av en livlig del i fugert stil og i noen tilfeller gjentas den langsomme delen.
Formen ble meget populær og blir brukt i mange sammenhenger som åpninger av kantater, oratorier såvel som i suiter.
Italiensk ouverture
I Italia utviklet man ouverturen i andre halvdel av 1600-tallet, bl.a. i Alessandro Scarlattis operaer. Den spredde seg utover Europa og ble et supplement til den franske ouverturen. Den italienske ouverturen var vanligvis oppbygd av tre homofone deler i forskjellige tempi: hurtig - langsom - hurtig. Åpningsdelen var i totakt og i dur, den langsomme delen var ganske kort og gjerne i en annen toneart, og den avsluttende delen var danseaktig med rytmer fra gigue eller minuett tilbake i hovedtoneart.
