Ideen om kontraster i klang og dynamikk ble også overført til den rene instrumentalmusikken. Sonaten var allerede en kjent form, og i Italia utviklet man på slutten av 1600-tallet en noe liknende form med større ensemble, som senere fikk benevnelsen concerto grosso. Ideen var å veksle mellom en solistgruppe (concertino) og et større ensemble (ripieno). Alessandro Stradella var blant dem som introduserte formen, men det var Arcangelo Corelli som gjorde den kjent og hans samling av 12 concerto grosso dannet utgangspunktet for senere komponister som Giuseppe Torelli og Antonio Vivaldi. I denne samlingen av konserter finnes hans berømte Julekonsert (op. 6 nr. 8 i g-moll). I likhet med sonatene, deler en konsertene inn i kirke- og kammerkonserter, og julekonserten er en kirkekonsert. Vanligvis brukte Corelli 4 satser (L,H,L,H) i sine konserter, men i julekonserten utvider han til 6 satser:
- Vivace-Grave. Arcate, sostenuto e come stà
- Allegro
- Adagio-Allegro-Adagio
- Vivace
- Allegro
- Largo. Pastorale ad libitum
I den første delen ser vi at sologruppen (2 fioliner) nesten er doblet av ensemblet, men i allegroen veksler det hele tiden mellom solister og ensemblet. Det er typisk for concerto grosso formen at concertinogruppen og ripienogruppen er likeverdige faktorer i det musikalske bildet.
Noteeksempelet viser slutten av sats 1 og begynnelsen av sats 2.
- Se også gjennomgang av .
I kjølvannet av concerto grosso utvikles solokonserten. Den har også bakgrunn i den såkalte ripieno konserten som var en konsert for en liten gruppe instrumenter uten noe spesifikt soloinstrument, slik vi finner den hos f. eks Giuseppe Torelli i hans op 5.
Giuseppe Torelli (1658-1709)
Giuseppe Torelli
Foto: Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=454325Sinfonia prima for to fioliner, cello, og basso continuo in a-moll, Op. 5.
- 1. Presto
- 2. Adagio
- 3. Allegro
- 4. Largo
- 5. Allegro
Torelli skriver også de første solokonsertene vi kjenner til (op. 6 no 6 og 12 1698). De er skrevet i tre satser (H,L,H). Torelli hadde mye av sitt virke i Bologna, nord i Italia. Fra 1660-årene fantes det her sonater for trompet som i tillegg til ripienokonsertformen har betydning for utformingen av solokonserten. Også Tomaso Albinoni skrev tidlig fiolinkonserter.
Antonio Vivaldi
Den mest betydelige komponisten innen konsertformen var venetianeren Antonio Vivaldi. I tillegg til 60 bevarte ripienokonserter, skrev Vivaldi omtrent 425 konserter for en eller flere instrumenter. Vivaldis konserter bidrar sterkt til å standardisere konserten som en tresatsig syklisk form. Virtuositeten i det solistiske forsterkes spesielt i hans senere verk samtidig som teksturen gradvis blir mer homofon noe en kan høre Konsert i d-moll 'per Pisendel' RV242.
Hans mest kjente konserter er De fire årstider (1723) som er en samling av fire fiolinkonserter. Verket er på mange måter en forsmak på romantikkens programmusikk hvor komponisten gir en musikalsk skildring av sine egne dikt om de fire årstidene. Stykket er skrevet tidlig i utviklingen av solokonsertformen, og fiolinen har ennå ikke fått en klart definert solistisk rolle. Hos Vivaldi blir ritornellformen sentral, og han blir viktig i utformingen av modulerende rondo.
Utover 1700-tallet blir konsertformene populære og mange komponister inkludert G. F. Händel og J. S. Bach skrev i stilen. Solokonserten blir også viktig videre inn i 1800-tallet, mens concerto grosso-formen forblir et barokkfenomen selv om komponister på 1900-tallet har flørtet med den.
