Hopp til innhold

Barokkens fuge

Forskjellige musikkhistoriske epoker frambringer noen spesielt viktige komposisjonsformer som på en slående måte virkeliggjør epokens potensiale. Innenfor instrumentalmusikken er eksempelvis dette sonatesatsformen i wienerklassisismen og fugen i barokken.

Fugue
Foto: S-kay / https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5144931

Introduksjon

Forutsetninger for den barokke fugen er:

  • Prinsippet om likeverdige stemmer. Dette er en arv fra middelalder og renessanse.
  • Teknikker for imitasjon ("herming"/gjentakelse), permutasjon ("omkalfatring") og variasjon. Dette er også en arv fra middelalder og renessanse. (Kimen til fugen er renessansens "riccercare" og middelaldernes "kanon".)
  • Den funksjonelle dur/moll-harmonikken med spenningen mellom tonika og dominant som dynamisk "motor" i det musikalske forløpet.
  • En åpen melodikk der "fortsettelse" er dominerende framfor "avslutning" og "oppdeling". I moderne tid finner vi en parallell til dette i jazzen, der man har utviklet improvisasjonsteknikker som nettopp går ut på å kunne føre melodilinjen stadig videre. I beskrivelse av barokkens melodikk kaller man dette viderespinning (Fortspinnung).


Barokken beveger seg stilmessig i krysningspunktet mellom polyfoni (likeverdig flerstemthet, vekt på linjeføring - det horisontale) og funskjonell harmonikk (musikalsk framdrift basert på spenning mellom akkorder, vekt på samklanger - det vertikale ). Derfor blir fugen et så sterkt "emblem" for barokken. Likevel må det sies at formen av mange ble regnet som "utgått på dato" da J. S. Bach gjennom Die Kunst der Fuge og Das wohltemperierte Clavier (heretter WK) bragte den til et høydepunkt. Bach ville vise at fugens muligheter ikke var oppbrukt. Musikkhistorien har gitt ham rett. (Og komponister har fortsatt å skrive fuger - helt fram til vår egen tid.)

Så hva er en fuge?

For det første bør vi heller kalle fugen et sett av prinsipper mer enn en fastlagt form. Det lar seg ikke gjøre å definere fugen ved å sette opp et bestemt skjema. Tvert om er det et kjennetegn ved fuger at nesten ingen er helt like i sitt musikalske forløp (!) Det kan virke som om hver fuge lever sitt eget liv, igangsatt av de impulser som ligger i fugens særegne tema. Det viktigste prinsippet for en fuge er at den styres av fugens tema, og at temaet er den helt dominerende kraft gjennom hele forløpet. Temaet "eies" av alle stemmene. Temaet "eies" også av alle tonearter som fugen går gjennom. Ordet fuge betyr flukt: Det er en musikalsk flukt der man prøver å bevege seg bort fra temaet, men stadig innhentes av det, i skiftende miljøer.

Fugetemaet; Hode og hale.

Et godt fugetema må;

  1. Være lett å gjenkjenne, altså være særpreget/karakteristisk.
  2. Ha retning og energi slik at det gir kraft til den musikalske flukten.

For å oppnå dette er det vanlig å la temaet bestå av et "hode" (en rytmisk og/eller melodisk oppmerksomhetsskapende start) og en "hale" (som er mer rytmisk flytende og framoverdrivende, noen ganger modulerende). To eksempler på fugetema:


1) Fuge nr 12 fra WKII:

Fugetema WKII 12

Fugetema WKII 12


Temahodet er karakterisert av en hoppende/dansende rytmikk med noen store sprang og en dramatisk klangbrytning ned til ledetonen. Halen går over til strømmende skalabevegelser og slynger seg modulerende opp mot dominantplanet.


2) Fuge nr 9 fra WKI:

Fugetema WKI F9

Fugetema WKI F9


Temahodet er karakterisert av en ekstrem knapphet og av pausen FØR første tone (!). Intervallet stigende stor sekund blir minneverdig framhevet. Halen er en melodisk oppgang fra underkvint til grunntone etterfulgt av en skalabevgelse som ender i en fallende treklangbrytning på tonika.


Vi ser at dette er to helt ulike temaer, og hos Bach har de gitt opphav til to vesensforskjellige fuger.

Oppgave:

  • Lytt gjennom disse 12 temaene fra WKI. Velg ut de tre temaene du synes er mest særpregede og forskjellig fra hverandre. Formuler så treffende beskrivelser av dem som mulig, og presenter disse for klassen/gruppen.
  • Fugetemaene PDF

Dux og comes. Tonal og real temabesvarelse.

Som nevnt bygger fugen på prinsipppet om likeverdige stemmer. Temaet må derfor "eies" av alle stemmer, og dermed presenteres tydelig i alle stemmer. Den første presentasjonen kalles dux (= fører), den neste comes (=følgesvenn), eller temabesvarelse. For å skape spenning og framdrift lar komponisten temabesvarelsen komme på et annet plan enn temaets første presentasjon, oftest på kvint- eller dominantplanet, men andre plan, f.eks. subdominant, kan forekomme.

Hvis intervallerne i besvarelsen er nøyagtig som i dux, kalles det en real besvarelse. Hvis besvarelsen er endret (for å passe til tonearten og/eller akkorderne), kalles det en tonal besvarelse, som er det vanligste. Eksempel på tonal besvarelse: dux begynner med en bevegelse fra kvint ned til grunntone (fallende kvint), comes besvarer dette med å bevege seg fra grunntonen ned til kvinten (fallende kvart).

Oppgave:

  • Her er comes til de to fugetemaene vi så på ovenfor. Hvilken comes er en tonal besvarelse og hvilken er real?
  • Dux-comes WKI-F9

    Dux-comes WKI-F9

  • Dux comes VKII-F12

    Dux comes VKII-F12


Eksposisjon. Gjennomføring. Episode

I den første delen av en fuge presenteres temaet i alle stemmer. Er fugen firstemt, får man temaet fire ganger. Er den trestemt, kommer det tre ganger etc. . Denne delen kalles fugens eksposisjon. Den kan eventuelt inneholde små "transportetapper" mellom de forskjellig fugeinnsatsene.

Et av fugens prinsipper er at den skal bevege seg mellom tonearter. Hver ny toneart (eller tilbakevending til en tidligere) vil oppleves som en "stasjon", der man ved ankomst hører fugetemaet i den nye tonearten. Temaet spilles minimum en gang (i minimum en stemme), men oftest kommer det i flere stemmer etter tur, på liknende måte som i eksposisjonen, men ikke nødvendigvis i alle stemmer. En slik prosedyre kalles gjennomføring. Ved hver "stasjon" kommer man altså til en ny gjennomføring.

Mellom disse gjennomføringene er det lengre eller kortere strekk med ikke-tematisk materiale. Disse strekkene kalles episoder.

Kontrapunkt

Når en ny stemme overtar temaet, hender det veldig ofte at den stemmen som hadde temaet fortsetter med et karakteristisk "motstemmemateriale". Dette kalles kontrapunkt. Kontrapunktet har ikke de samme krav til konsekvent bruk som temaet, og er ikke et obligatorisk element. Men i noen fuger kan kontrapunkt brukes systematisk, og kalles da fast kontrapunkt (se eksempel senere).

Eksempel på et typisk forløp i en fuge

Denne fugen er trestemt. I grafen nedenfor er temaet markert med svart, kontrapunktene med gråtoner og det frie episodiske stoffet med gult. Ep. = episode, Gjf = gjennomføring.

Grafen gir en illustrasjon på noe som er felles for alle fuger: variasjon, sammenheng, vekslende mønstre. Men den er ikke en formel som du kan forvente skal passe nøyaktig for den neste fugen du studerer.

Fugetema i c-moll grafisk

Fugetema i c-moll

Følg utviklingen og notene i denne filmen:

Spesielle komposisjonsteknikker brukt i fuger

  • stretto = trangføring: ny temainnsats kommer før forrige er ferdigspilt;
  • dobbelt kontrapunkt = fast kontrapunkt som kan brukes både over og under temaet uten at det bryter med stilens stemmeføringsprinsipper.

Det er krevende å lage et dobbelt kontrapunkt, og enda vankeligere å lage to. Men det lar seg gjøre å ha to faste doble kontrapunkt til ett og samme tema og kombinere alle disse tre elementene, uten at stemmeføringsprinsipper brytes. Bach gjør dette i fuge nr 2 i c-moll fra WKI, jf. disse eksemplene;

  • augmentasjon = uvidelse (forlenging) av noteverdier, benyttes gjerne som en "kronende" intensiverende effekt mot slutten av fugen.
  • orgelpunkt = lang tone blir liggende i bassen mens satsen fortsetter å bevege seg i de øvrige stemmer. Dette skaper flotte harmoniske virkninger og en følelse av kulminasjon (opphopning), som er særlig virkningsfull mot slutten av stykket. Orgelpunkt, stretto og augmentasjon er teknikker som er vanlig å bruke (enten hver for seg eller i kombinasjon) når fugen går mot sin avslutning.

Andre teknikker er diminusjon (forkorting av noteverdier), kreps (tonene spilles baklengs), omvending (intervallene snus, slik at melodiske bevegelse oppover vendes nedover, og omvendt), og krepsomvending (kombinasjon av de to sistnevnte). Felles for alle disse teknikkene er at de brukes til å skape variasjon, spenning og utvikling i satsen ut fra ett og samme tonemateriale. En slik tenkemåte er kjent fra epokene før barokken, og kommer også til å gjøre seg gjeldende etterpå.

Analyseoppgave:
Studer to av disse fugene. Gi en beskrivelse av det musikalske forløpet. Påvis evntuell bruk av noen av de "lærde" komposisjonsteknikkene som er omtalt ovenfor. Lag til slutt en sammenlikning av de to fugene du har valgt og sett dem opp mot hverandre med hensyn til musikalsk uttrykk og særpreg.

  • Fuge nr 1 i C-dur fra WKI
  • Noter mangler
  • Fuge nr 5 i D-dur fra WKII
  • Noter
  • Fuge nr 7 i Ess-dur fra WKII
  • Noter
  • Fuge nr 19 i A-dur fra WKII
  • Noter

Musikkhistorisk oppgave:

  • Finn fuger fra epoker etter barokken, helt fram til vår egen tid. Undersøk om fuger brukes i spesielle verktyper og vurder om komponister har spesielle hensikter når de tar i bruk fugen.


Kreativ oppgave:

  • Her er et eksempel på at det kan lages fuger på temaer fra andre sfærer enn barokkens. Analyser eksemplet og prøv på noe tilsvarende. Opplev fugens muligheter og begrensninger.

Noter til eksempelet.

Advarsel: So you want to write a fugue? Glenn Goulds genialt humoristiske musikalske kommentar til det å ville skrive en fuge: